Historien om elghunden Faro
Moren min eier elghunden vår Faro, som er en familiehund. Selv om han er jakthund så betyr ikke det at han egner seg til det. Han bryr seg egentlig veldig lite om vilt og blod - dessuten er han ganske så lat.
Foreldrene mine kjøpte Faro som en omplasseringshund, oppdretter hadde kjøpt han som valp fra en annen oppdretter i håp om å kunne bruke han i utstilling og i avl. Han har en helt fantastisk flott pels, men pga. underbitt fikk ikke Faro noen gode resultater i ringen og ble derfor plassert i en luftegård for det meste av tiden fra han var valp frem til 2 års alder da foreldrene mine hentet han.
Der sto han sammen med to andre hunder, måtte kjempe om maten og ble ikke sosialisert i det hele tatt. Han ble ikke husren fordi han aldri var inne, og i dag er han fortsatt en veldig nervøs og underdanig hund. Han er mat-aggressiv og skuddredd. Vi har mistanker om at han kanskje ble slått eller truet mye som unghund (klandrer ikke forrige eier, bare spekulasjoner. Det kan også ha vært unger som gikk inn i luftegården uten lov!), fordi han er veldig redd for høye og bråe bevegelser. Han demper også situasjoner og oss HELE TIDEN.
Den første sommeren han hadde hos oss var ganske tøff for han; han fikk skabb fra en rev, våteksem og han hoppa på sjøen to ganger fordi han trodde det var kort nok avstand fra båten og land. En elghund er ikke noen spesiell god svømmer pga. pelsen, som du sikkert kan tenke deg...
Han er rett og slett en tvers igjennom usikker hund. MEN, det er et men! Han har et hjerte av gull. Og etter at vi overtok han, vil jeg tørre å påstå at han har fått et veldig flott hundeliv. Vi har tatt han med oss på alt, fått han husren, ikke brukt disiplin og generelt fulgt hans behov for kontakt og aktivitet. Han er en skikkelig kosegutt som egentlig bare fikk en dårlig barndom.
Han er egentlig litt homofil, ettersom nabobikkja stadig vekk dukker opp på trappa vår med løpetid... Og han aner ikke hva han skal gjøre. Han elsker kattene og kaninene men synes rottene blir litt i skumleste laget. Da vi flaskefôret en kaninunge adoperte han den som sin egen og kom seg inn på vaskerommet om natten hvor den lå, bar den ut i munnen på teppet og la seg ned og slikket den ren. Da morgenen kom fant vi én stykk veldig klissete og våt kaninunge mellom framfotene hans.
Det jeg skal frem til er at Faro er en veldig sær og usikker hund - men ikke en problemhund i det hele tatt. Han er faktisk enklere enn de fleste andre hunder, han har ikke separasjonsangst og kan være alene mange timer uten problemer, han går nokså fint i bånd og svarer godt på innkalling. Matvrak til de grader og håper en dag at han skal få komme opp i sofaen der katten ligger... For det synes han nemlig er veldig urettferdig!
Her er noen bilder av den herlige, spesielle gutten vår!
Faro liker IKKE at Simba får godbiter før han... "Får ikke jeg da??"
"Du skal vel ikke ta julegaven min?"
Faro er kjent for sine merkelige grimaser, her har jeg fanget ett av mange på kamera. Herregud...
Her kan dere se de forferdelige stygge tennene hans.
Meg og Faro-gutten! Veldig glad i kos :-)
Han er en veldig pen gutt å se på, og han har blitt overavlet for pels. I fjor sommer måtte jeg barbere han helt ned fordi han fikk eksem, det kom rett og slett ikke luft til gjennom den tykke dobbelpelsen. Han har mer ull enn pels og han lukter SKIKKELIG våt ulv når han har stått ute i regnet. Han røyter kraftig to ganger i året, hater å dusje og kan spise alt fra appelsiner til godteripapir...
Han har også vært overvektig og rett og slett LAT fra vi fikk han. Vi har prøvd å slanke han med mye aktivitet og riktig tørrfôr, men nå har han fått en forkalkning i ryggen som gjør at han ikke kan gå så veldig langt. Han har også hatt flere anfall som minner om epilepsi, men som dyrlegen ikke vet hva er. Vi tror han har så lav smerteterskel at han kobler ut hver gang smertene i ryggen blir sterkere.
Her er hvordan han så ut når han var nybarbert i fjor sommer... Ikke akkurat pent kan man si.
Her ser man klart og tydelig at dette ikke er noen aktiv jakthund som ønsker å ta bytter, tehe...
Han liker veldig godt å kjøre bil også! Dette er noe vi har måtte lært han til akkurat som båtkjøring, å få kunne være inne, basic kommandoer osv. Han var egentlig en stor forvirret og redd valp da han kom til oss. Faro er 9 år og med dårlig rygg er vi forberedt på at han ikke har så mange år igjen. Men sånn er det, og vi kan leve med en god samvittighet fordi vi har gitt han et mye bedre liv enn det han så ut til å få først.
