...så kan man ikke beskrive følelsen av å ha en varm og god fluffy bestevenn ved sin side i senga <3
Det er sånne øyeblikk man aldri glemmer. Ylva sov omtrent oppå ansiktet mitt i natt. Selv om jeg sliter med litt fjortis-fakter hos henne for tiden, så er hun en ekte engel når jeg trenger henne nær meg.
Føler meg som vinglepetter her. Egentlig er jeg ikke det! For jeg hadde jo nå bestemt meg ganske bestemt for at storpuddel er min type hund. Og det er den absolutt fortsatt. MEN, i går satt jeg i 2-3 timer sammenhengende og børsta ut masse tover i pelsen til Ylva. Barberte henne også i ansiktet i går. Og det gikk greit, men ryggen min var helt forferdelig etterpå. Så begynte jeg å se for meg hvor mye pelsstell det egentlig er på en storpuddel. Her snakker vi MYE større hund, mye mer pels, og også en goood del mer håndtering av pelsen enn det jeg gjør med Ylva. Selv om det kan være lettere pels enn på Ylva så blir det uansett mer.
Og jeg kommer ikke bort fra det at jeg har veldig lyst til å stille ut hund nr. 2 også. Spesielt hvis jeg har lyst til å avle videre. Før utstilling bruker jeg 2 timer på Ylva (bare på pelsen, ikke barbering, napping av ører og kloklipp), og da er jeg helt kaputt i ryggen/nakke. Har holdt på med hest før og fikk ofte kink pga. veldig feil arbeidsstilling (jeg var ung da jeg holdt på og jeg gjorde alt alene), og jeg har også hatt mye problemer ettersom jeg har brukt så mye PC på videregående.
Så selv om jeg har veldig lyst på puddel både etter bruksområde og størrelse, så kommer jeg ikke bort fra alt pelsarbeidet. For selv om jeg da bestemmer meg for at jeg vil ha en kortklipt puddel, så tar det også ganske lang tid å barbere ned en stor puddel, i hvert fall hvis den skal se sånn OK ut. Jeg liker ikke slurvearbeid og vil jo at puddelen skal se ut som en puddel! Så jeg har vel egentlig lagt puddel-planene mine på is dessverre... Føler det er ganske trist, men for meg blir det nok svært fysisk krevende, ikke minst hvis jeg skal ha TO pelskrevende raser.
Å betale en hundefrisør for å gjøre jobben er uansett uaktuelt, da det koster mange tusener og jeg liker å gjøre ting med hunden selv. Er ikke typen som etterlater hunden hvor som helst og håper det går bra.
Så nå er jeg ute i rasehavet på nytt og leter etter den perfekte rasen igjen... Og jeg tror faktisk jeg har funnet den allerede.
Har sett endel på den ganske lenge faktisk, men jeg hadde tenkt meg denne hunden enten som nr. 3 eller nr. 4. Selv om jeg nå begynner å lure på om jeg heller bare skal nøye meg med 3 hunder ;-) Haha, skal ikke være lett å ha luksusproblemer gitt.
Uansett! Rasen er da pinscher.
Jeg har allerede kontaktet én oppdretter her i Norge med spørsmål og kriterier, så får jeg høre hva hun mener. Denne oppdretteren er svært aktiv innen både agility og spor (ettersøk) og har også bestått ettersøksprøven med sine avlstisper. Har også konkurrert i agility. Og når jeg er inne og titter på flere oppdrettere på nettet så ser jeg at dette er ganske utbredt, og da blir jeg bare mer gira. Ettersom det jeg har lyst til å satse hovedsakelig innen med hund nr. 2 er spor og agility.
Nå er jo pinscher en god del mindre enn det jeg så for meg og det jeg tenkte hund nr. 2 skulle bli. Den blir da alt fra 45 cm til 50 cm høy (-/+ 2 cm), og gjennomsnittlig 13-20 kg. Så omtrent på størrelse med Rambo, dachsbracken vår, men selvfølgelig slankere med lengre bein og ikke så lang i ryggen. Utifra rasebeskrivelser så passer denne hunden seg like bra fra familiehund til brukshund. Alt etter hva du legger det opp til, fin av/på knapp og den er kjent for å både være veldig matglad og leken. Rask, selvsikker, intelligent, kvikk og harmonisk. Den skal være sosial mot både dyr og folk, men kan varsle litt når noen ringer på døra. Ellers er jo hunden ikke røytevennlig, men har kort og blank pels og lukter veldig lite hund. I gemyttet er nok denne noe tøffere enn puddel, og ganske mange nivåer tøffere enn kinesere.
Dette er da IKKE en dvergpinscher. Mange tror faktisk at det bare er to størrelser, altså doberman (som ikke går under pinscher mer) og dverg. Men dette er den i mellom, den virker ikke for krevende for min del og den er svært robust, ikke gneldrete og som tidligere sagt - sosial. Dette er viktigte kriterier for meg ved valg av neste hund.
Så ja... Sånn det ser ut nå så har jeg stor troen på pinscher. Den har jo så og si null pelsstell bortsett fra et bad i ny og ned og litt børsting under røytetid. Og det er jo ikke noe problem, hehe :-)
Fargene som er godkjent er black and tan og rød (rødbrun til mørkerbrun).
Poster noen bilder her av denne nydelige og fantastiske rasen som jeg akkurat nå kunne veldig gjerne tenkt meg! Alle bildene er lånt fra norsk pinscherklubb og pinscherforum, og jeg håper det er greit jeg legger dem ut her.
RØD:
BLACK AND TAN:
Jeg liker begge fargene like godt, og kommer ikke til å være så opptatt av farger hvis jeg skal ha denne rasen neste år.
Hva vet dere om pinscher?
Jeg tenker at jeg gjerne vil ha forskjellige hunder til forskjellige formål!
Fordi jeg da interesserer meg for flere ting, men det er ikke alt som passer til alle hunder. Og man kan ikke bruke én hund til ALT.
Sånn som med Ylva så kommer jeg til å hovedsakelig satse agility med henne. Fordi jeg ser hvor mye hun elsker det, hvor kjapp hun er og hvor miljøsterk hun er.
Jeg har ikke mine tvil om at Ylva kommer til å kunne konkurrere bra på en bane med flere forstyrrelser rundt, ettersom hun kobler bra ut når hun vet hva hun skal gjøre - hun fokuserer flott på meg og hvis vi feks. leker i et område med flere forstyrrelser rundt, så er det enkelt å få kontakt med henne og leke. I hvert er hun sånn til vanlig, selv om nå for tiden bare er en stor fjortis med masse hormoner i seg...
Uansett! Jeg har en flott plan i hodet mitt, og jeg ser for meg at jeg vil ende opp med 4 hunder til slutt. Dette kommer nok ikke til å skje før jeg har fått jobb, jeg kommer til å ha 2 hunder under studietiden - men nr. 3 kommer ikke i hus før jeg har fått fast jobb der jeg også har fritid nok til å ha 3 hunder. Og til slutt 4.
Nå har jeg lille Ylva, og jeg har jo pratet lenge om at jeg ønsker meg en naken kineser til. Egentlig har jeg vel slått det fra meg nå og bestemt meg for at det blir ikke flere kinesiske nakenhunder hos meg. Og den tanken KAN jo endre seg senere i tid, men sånn jeg ser det så ønsker jeg meg en rase med mye mer guts og som ikke er så forsiktige av seg. For det er jo en forsiktig, reservert og ydmyk rase! Det står til og med i rasestandarden. Og selv om jeg ikke vil bytte ut Ylva for alt i verden, så vil jeg som sagt ha mer bruks og mindre selskap fremover!
Hund nr. 2 blir da som de fleste vet om - en puddel! Og i mine øyne er det alt jeg ønsker meg; røytefri, pels-stell, bruks og utstilling samt. mye "jojo"-fakter. Happy go lucky som er klar for action! Men som også har en super av-knapp inne.
Og egentlig vil jeg ha storpuddel til neste år. Men siden jeg er avhengig av å få sommervalp, i juni, så passer ikke valpeplaner noe særlig godt med de oppdretterne jeg ønsker meg valp fra. Så da må jeg enten velge en annen farge enn det jeg egentlig vil ha (som er aprikos, hvit, rød eller brun), og anskaffe meg svart eller grå (svart er det jo mye enklere å få tak i). Men jeg vil jo egentlig ikke ha de fargene. Så nå kan det hende det blir mellompuddel, hvis planene passer bedre hos de oppdretterne jeg liker og som avler mellom.
Men som sagt, aller helst vil jeg ha stor!
Og antakelig ønsker jeg meg TO pudler, enten to store eller en mellom og en stor. Og da gjerne med forskjellige farger!
Så altså, første puddel kommer i 2013.
Neste puddel kommer antakelig to år etter det igjen, som da blir i 2015! Jeg ønsker å bruke pudlene mine til trekk (den store), soppsøk, ettersøk og litt utstilling. Jeg kunne også tenkt meg å avla litt på pudler. Jeg ser for meg at jeg gjerne vil avle på forskjellige raser, og ha et kull en gang i blant. Ikke mer enn 1 kull i året.
Hund. nr 4 tør jeg ikke si når kommer, det blir alt for vanskelig å se så langt fram i tid.
Men jeg har allerede utpekt meg hvilke andre raser jeg kunne tenke meg som en "attpåklatt"!
Jeg har alltid vært ganske forelska i mynder, så jeg kunne veldig gjerne tenkt meg enten en greyhound(den største av dem ja) eller en whippet. Har vel egentlig falt mest for greyhound, både med tanke på gemytt og utseendet!
De er så utrolige vakre av jeg får frysninger... Jeg ønsker meg en ren utstilling og kosehund, som en slags vakker maskot! Og sånn jeg ser det nå så har nok Ylva den rollen ift. puddel-planene mine. Bortsett fra det at jeg ønsker å konkurrere litt i agility med henne.
Men det er jo generelt sett (sånn jeg oppfatter det) mye mer bra gemytt på mynder, de er ikke redde og skeptiske på samme måte som mange nakenhunder er. Skulle jeg hatt en ren familiehund så hadde jeg valgt mynde! Man får liksom bare lyst til å kysse dem i hele ansiktet... Jeg er klar over at dette er en hund man potensielt ikke kan ha løs pga. jaktinstinkter, men velger man linjer med omhu og legger godt grunnlag i kontakt og innkalling (og tar forhåndsregler, man slipper ikke i et område med masse rådyr feks!), så tror jeg ikke dette skal bli noe problem. I verste fall så har man på hunden langline liksom.
Grunnen til at jeg vil ha mynde til slutt er fordi jeg ønsker å bygge meg et stort inngjerdet trenings-og slipp-område sånn at hundene kan løpe og leke fra seg der. Og evt. leie ut banen til andre hundefolk!
Hvis det ikke bli mynde kunne jeg tenkt meg en standard pinscher. Flotte, smarte, raske og kvikke hunder! Med et fantastisk utseendet. Jeg kunne gjerne tenkt meg black and tan. Men har nok mest lyst på mynde.
Så min drømmeflokk ser altså sånn ut:
4 hunder
Ylva, chinese crested powder puff.
En storpuddel eller mellompuddel hvit/rød/aprikos/hvit.
En storpuddel hvit/aprikos/rød/hvit.
En mynde (enten greyhound eller whippet) ELLER en standard pinscher.
Som dere kan se så vil jeg ha atletiske, lette hunder med mye fart og spenst i! Jeg foretrekker sånne foran feks. mops, bulldog, retriever og "treigere" hunderaser. Jeg elsker FART!! :-)
Hvordan ser din drømme-hundeflokk ut?
Hallo alle!
Beklager for lite blogging for tiden, har jobba og er bare suupersliten... Ylva har vært med meg på jobb, der hun sover hele dagen, så kommer vi hjem og der sover hun også hele kvelden. Så det har ikkje skjedd så mye uansett. Føler hun har fått mye ro og hvile og tid til å stresse ned. I kveld skal vi heller ikke gjøre noe spesielt. Men i morgen skal vi på en tur sammen med Hege og Nico, så skal vi også trene litt agility på søndag.
På mandag fyller Ylva 1 år! :-)
SÅ til det jeg vil blogge om i dag... Nemlig trenden som blomstrer både nå og som har gjort det i flere år - nemlig det å eie en liten hund fordi det er trend. Å ha hund som levende tilbehør.
De mest populære trend-hundene er vel:
- Pomeranian
- Chihuahua
- Og ellers blandinger der disse er inkludert
Det er derimot ikke sagt at alle som eier disse rasene er folk som skaffer seg hund på feil grunnlag. Det finnes flotte hundefolk som har disse rasene, og man skal ikke dømme rasene her.
For en liten hund er også en hund! En hund har behov, egne interesser og personlighet. En hund kommer også med stort ansvar. Den skal leve i mange år sammen med deg, koster penger i både "innkjøp" og i "drift". Både chi'er og pommer trenger tur hver dag, og gjerne mental trening, de trenger oppfølging både når det gjelder sosialisering og miljøtrening. Ellers blir hundelivet svært kaotisk i vår menneskelige travle verden.
Dette er noe mange, spesielt unge jenter som har stort hjerte for fashion og utseendet, ikke har forstått. Og som heller ikke er interessert i å lære seg, de vil bare ha en søt liten fluffy greie på armen mens de shopper og går på kafè.
Det florerer spesielt mange av disse jentene her på blogg.no og ellers på bloggsteder; har én kjent blogger først kjøpt seg hund, så hiver de andre seg på også. Og det går som regel i chihuahua, selv om pommer også er ganske populært.
Så når jeg, som hundeelsker- og entusiast leser at eieren synes det er så teit (og også litt moro) at hunden bjeffer på alt av folk og andre hunder, som er tvers i gjennom ei gneldrebikkje - og som gir hunden både litt alkohol og mye menneskemat... Og som attpåtil hiver på hunden upraktiske klær (til og med innendørs!), nei da... Jeg blir først og fremst sint og lei meg på hundens vegne. For de hundene der får ikke være hund, skal vi gå utifra at det de skriver om hverdagen til hunden er sant.
Jeg ser ofte bilder av lange klør på hundene, og det er ikke bare én gang jeg har lest at de voksne hundene gjør fra seg inne.. Uten at det er noen skikkelig big deal for hunde-eierne.
Så når disse jentene drar på fest og på plasser der hunden ikke blir med (den er vel sjelden med etter at den har blitt "kjedelig" og voksen), så skriver de at moren deres er "barnepasser". Jada, plasser bikkja hos andre når man ikke gidder å ta ansvar! Kjempebra.
Av og til tenker jeg at det skulle vært obligatorisk med kurs innen hund før du kjøper deg en. Da hadde man luket bort mange idioter som aldri skulle engang vurdert å anskaffe seg hund. For jeg mener IKKE at det er en menneskerett å eie en hund. Det er faktisk et valg man tar som ikke bare går utover seg selv, men også et annet levende vesen - og hvis man da ikke gidder mer, hvorfor i søren valgte man en hund da? Den valgte ikke deg! Og hadde jeg vært hund tror jeg ikke jeg ville blitt behandlet som en barbiedukke.
For guess what, når folk behandler hunder på denne måten, og skaper en trend der hunder blir en bruksgjenstand mer enn en bestevenn, så skyter markedet til topp og det blir masseprodusert syke og svake hunder under forferdelige forhold. Forhold der tispa konstant har kull, helse er det ingen som bryr seg om, hundene får knapt mat og vann, blir ikke vaksinert, bor i trange skitne bur og blir solgt til en blodpris - gjerne mellom 20 og 30 tusen. Og folk kjøper gjerne, for valpene er jo så søte og det er ingen baktanker hvor hundene kommer fra!
Det går også utover sånne som meg, faktisk! For jeg er ei ung jente, med lyst hår, som kler meg etter dagens moter stort sett (ikke i stygge klær i hvert fall :p) og som sikkert ser ut som en av disse jentene med sine små hunder på slep - som ikke har peiling på hva en hund trenger, og som tvers igjennom er overfladisk til alt. Men jeg er ikke sånn, og hater at folk tror jeg er sånn. Jeg er faktisk mer brukshund-person enn noe annet, jeg setter hundens helse og velvære i fokus og tar det ansvaret som kommer med - inkl. det at en hund ønsker å gjøre det hunder er skapt for å gjøre (løpe, jakte, leke, jobbe)! Og det irriterer meg at folk har skapt en trend der liten hund betyr at man er ei bimbo-kjerring som bare er ute etter å bli lagt merke til av mindre intelligente gutter.
For MEG er ikke hund et ønske om status, jeg har ikke hund for å kunne skape flere bra sider hos meg selv eller for å bli lagt merke til. Jeg har det fordi jeg ønsket en venn, som jeg kan forme etter mitt eget liv og som kan holde meg med selskap, som gir meg støtte mentalt mer enn noe annet menneske klarer i hele verden! Og fordi jeg bare elsker alt ved hunder. Det er en livsstil for meg, ikke et tilbehør!
Så kjære fashion-jenter, med blingbling og sminke tjukkere enn smør: kjøp dere heller en fuskepels-jakke. Eller en kosebamse. Eller noe annet som ikke har følelser og behov, og som det er greit å kaste i søpla når moten er forbi og en ny står for tur. En hund er ikke bruk og kast!
A dog is for life <3
Ylva er jo min første hund. Jeg har lært mye, og har fortsatt enda mer igjen å lære meg... Jeg var godt forberedt på ting da jeg kjøpte meg hund, følte jeg startet med et veldig godt utgangspunkt. Jeg leste meg opp til problemstillinger som kunne oppstå, hvordan takle ting på best mulig måte og dannet meg et klart bilde av hvordan JEG ønsket at MIN HUND skulle bli oppdratt. Da med tanke på hvilke metoder spesielt, og hva jeg ønsket å se i hunden min - hva jeg forventet at jeg skulle klare å lære den!
Nå for tiden kjenner jeg at jeg har mistet endel tålmodighet når det kommer til flere ting.
Hovedgrunnen til dette er fordi jeg opplever mye stress hos Ylva. Jeg har ikke nevnt dette på bloggen før, fordi jeg ville prøve det først og skrive produktanmeldelse av det senere - men hun går nå på et kosttilskudd som heter iHarmoni. Som er helt naturlig og som skal ha en dempende effekt på stress generelt, hjelpe stressmestring og skape en harmonisk tilstand hos hunden ift. flere ting. Hun har nå gått på dette i ca 2 uker, uten at jeg ser noen særlig forbedring.
Hun hadde en periode, på ca 2 uker - for tja, en mnd. siden? En periode med perfekt balanse, der det var ingen utageringer på noe, hun var fantastisk på tur, gikk fint i bånd uten å stresse over lukter på bakken, og var den herlige hunden jeg vet at hun kan være. Jeg vet ikke hva jeg gjorde i denne perioden, jeg oppførte meg normalt, vi trente normalt og hun bare fant roen i alt mye bedre enn hun har gjort tidligere og enn hun gjør nå.
Jeg har prøvd mye roligdager uten at noe spesielt skjer, men der hun får mye mental og rolig trening, har prøvd å være mer fysisk aktiv med henne osv.. Jeg føler jeg stimulerer henne riktig på alle nivåer, og at jeg legger opp til mestring. Men likevel, så stresser hun seg lett opp over småting. Som feks. hvis vi skal inn i et fremmed rom, med lukt av andre hunder, så stresser hun seg opp noe innmari - hun småboffer, trekker i båndet, blir ekstra voktende osv. Sånn blir hun også ofte på tur, spesielt nå i det siste synes jeg. Er stressnivået høyt, reagerer hun på mye.
Jeg HÅPER at dette roer seg med alderen, og at vi bare må fortsette å trene riktig, men for at vi skal fortsette fremgang - så må jeg også være den gode hunde-eieren enhver hund fortjener, og i det siste har jeg ikke følt meg som den hunde-eieren. Jeg føler meg også sliten.
Tålmodigheten min er som sagt ganske fraværende i det siste. Jeg kan bli sint over bjeffing ganske fort, blir frustert når hun plutselig er veldig usikker ift. ting hun "har kommet seg over", og som jeg vet hun EGENTLIG ikke er usikker på.
Måten jeg belønner på ønsker jeg også å bli flinkere til. Selv om jeg stort sett alltid har med meg godbiter, så ønsker jeg å bruke klikkeren mer når vi er ute på tur, oppsøke mer ting som jeg vet hun har godt av å trene på - som da feks. tilfeldige passeringer med enslige hunder, kontakt med barn og tilfeldige mennesker ute, takle stressende situasjoner (forsamlinger som hundetreff, utstillinger o.l.). Akkurat miljøtrening har hun vært flink i hele veien, men føler nå i det siste hun har "tapt" seg her også. Spesielt med tanke på hvordan hun var i Brynhallen. Som overrasket meg negativt...
Jeg ønsker å finne gode positive metoder som virkelig fungerer, og jeg føler meg ofte rådløs. Ta feks. dette med bilen, hun blir veldig stressa og reagerer med bjeffing og "hylebjeffing" når jeg går bra bilen, dette skjedde for første gang i sele 3 dager siden. Og da ble jeg veldig lei meg, for hun har fint taklet at jeg går fra henne i sele før. Så jeg må trene på å la henne se meg gå fra bilen, og det er vanskelig å finne en metode som virkelig er bra. Og en metode der det er enkelt å belønne effektivt og til riktig tidspunkt... Jeg har prøvd meg frem med forskjellige metoder som jeg har kokt opp i hodet mitt selv, men som jeg ikke vet om er riktig.
Slutte å gå for fort frem er også noe jeg trenger å jobbe mer med føler jeg. Jeg forventer for mye for raskt. Og det irriterer meg grønn. For som nevnt over, jeg vet ikke hvor landet ligger i flere av disse øvelsene til å trene henne for å takle stress bedre - jeg vet ikke om det finnes bedre måter å gjøre ting på, selv om jeg bare bruker positive metoder her som ikke har noen skadende effekt uansett.
SLUTTE å danne meg et bilde om hva som er riktig og galt hos hunder og hvordan den "skal" reagere i en situasjon! For jeg vet jo at jeg har med et levende individ å gjøre, og at jeg sitter og leser om hvordan hunden skal gjøre ditt og datt og hva som er best påvirker meg til å hele tiden strebe etter noe som blir feil... Hun er jo den hun er, og når bildet i virkeligheten blir feil ift. det jeg har i hodet, så blir jeg lei meg. Og det er jo bare unødvendig og dumt av meg å i det hele tatt ha et bilde ferdig, når jeg egentlig burde skape et bilde utifra det hun forteller meg.
Det siste jeg føler jeg ikke mestrer hos meg selv for tiden er min egen puls, min egen evne til å forholde meg rolig i situasjoner og det at jeg oppfører meg rolig selv om jeg inni meg selv er svært nervøs. Som da irriterer meg veldig, da det selvfølgelig smitter over på Ylva! Jeg blir lett ukomfortabel i situasjoner med barn, med mye folk rundt og der mye skjer - og spesielt blandt løshunder. Og i stor grad UVENTEDE situasjoner der jeg ikke klarer å forberede meg mentalt på forhånd. Jeg blir rett og slett lett... hva kan jeg si? Stressa! Og det resulterer sikkert i en stressa hund. Selv om jeg - stort sett - er rolig inni meg også.
Hva er dine svake sider som hunde-eier?
Og har du noen gode ord til meg, motivasjon som kan hjelpe meg litt på veien?
Dette er ikke et kjefte-innlegg på noen måte. Det er mer som en opplysende og informerende innlegg om hva du bør unngå, og hvorfor du bør unngå det.
Ofte, får jeg høre fra folk som støtter blandingsavl, eller som ikke har noe imot det - at ja, blandingshunder er jo de beste hundene! For det første så vil jeg jo si at jeg ikke har noe i mot blandingshundene i seg selv, de fleste er søte og snille og gjerne med et litt uvanlig utseendet. Noe som "ikke alle andre har". De er ofte billigere og "lettere å få tak i".
Så hvorfor skal man da IKKE velge blandingshund, og heller renrasa hund?
Vi har over 450 forskjellige raser i verden... Så mangel på å finne akkurat den rasen som passer perfekt til deg står det i hvert fall ikke på. Det finnes uendelige mange forskjellige bøker og informasjon om raser, og det er veldig enkelt å feks. dra på en utstilling nær deg for å ta en titt på dem. Så får du sett hundene i levende live, snakket med forskjellige oppdrettere og får et bedre inntrykk av rasen du vurderer å skaffe deg.
Du vet mye om hva slags "kaliber" du får i hunden, og hvis du får problemer kan du høre med andre som har samme rase - om det er vanlig/rasebetinget. Du har mye mindre kontroll over hvilke egenskaper du får i en blandingshund, og noen er jo så utblanda at du vet ikke engang om du har selskapshund, jakthund eller gjeter.
Det må da være interessant for deg å vite hva du kan forvente deg, og evt. hva du bør være obs. på i enkelte situasjoner? Alt fra vokting, samkjønnsaggressjon og instinkter som kan være i nettopp din hund?
Bilde: google. Renrasa valper er også søte!
Penger er ikke noe som skal styre valget ditt av hvilken hund du skal kjøpe deg. Greit at enkelte blandingshunder er billigere i valpepris: men hallo? Hva tror du det KOSTER å ha hunden?! Jeg betalte 13 000 kroner for Ylva. Det er småpenger ift. hva hun koster å ha i "drift". Jeg har brukt minimum 30 000 på henne allerede, sikkert mer. Alt av utstyr, mat, vaksiner, vet.besøk. Og hun er ikke engang ett år enda.
Man må også tenke på hva man faktisk får når man kjøper rasehund fra seriøs oppdretter versus blandingshund. En oppdretter legger utrolig mye arbeid og penger ned i hundene sine, og når du kjøper fra en oppdretter som er godkjent av NKK og raseklubben: så får du også en hund som har gått i avl gjennom minimumskrav til helse. Dvs; en hund som ikke kan utvikle enkelte sykdommer. Som en blandingshund gjerne kan.
En person kan gjerne parre en labrador med HD (hofteleddsdysplasi som er veldig smertefullt for hunden og veldig dyrt å operere hos vet) grad E (sterk) med en schæfer som har HD D (middels), og selge valpene for feks. 5 000 kroner og lett slippe unna med det. Valpene er ureg. og du har en hund som lett kan utvikle høy grad med HD... Og ikke vet du om det, og ikke visste personen du kjøpte valpen fra om det heller: for den personen har jo ikke brukt tusenvis av kroner på å finne ut om h*n har friske hunder? For hvorfor skulle h*n gjøre det? H*n ville jo bare lage valper fordi de var søte og fordi begge foreldrene var snille hunder?
Poenget mitt er at du vet så mye mer om valpens helse, fra dagen den var født og frem til den dør; om du kjøper rasehund fra godkjent oppdretter! Du har NULL peiling om du kjøper blandingshund. Vil du virkelig risikere å kjøpe en hund som er syk, og som du må bruke flere hundretusener hos veterinæren for å få frisk igjen (en operasjon koster gjerne 40-50 tusen kroner), når du kunne kjøpt en frisk rase-valp i stedet for? Da blir ikke 13 000 kroner så mye likevel!
En myte er jo at blandingshunder er friskere enn rasehunder.
Dette er bare tull etter min mening. Tenk så mange rasehunder som blir testet for x-antall sykdommer før de går avl, i motsetning til blandingshunder som aldri blir testet for noe før de blir parra med nabobikkja? Altså, man har ikke statistikk å sammenligne med engang! Hvordan kan man da mene at blandingshunder er friskere?
Bilde: google. Vil du risikere å kjøpe en syk valp?
En oppdretter fortalte meg hvor forferdelig hun synes det var at folk som parrer hunder i hytt og pine uten en bekymring om helse, kunne få solgt de potensielle syke valpene for samme pris som hun selger sine garantert friske valper for. Og at hun må evt. ta en hund ut av avl hvis den viser ørsmå tegn til at en sykdom kan utvikle seg og være arvelig, og da måtte kontakte alle som har hund etter den hunden: og alle som parrer hunder videre på hundens linjer.
Hun var også fortvilet over at markedet var så stappet av blandingshunder at alle rasehundene og alt arbeidet som ligger i deres avl, bare forsvinner i mengden. Hun fortalte meg også at mange av de seriøse vurderer å gi opp. Fordi det er et så sørgelig syn, og så trist hvis en av deres hunder fra deres avl plutselig er med på å lage flere blandingsvalper...
Og jeg er helt enig, og fortalte henne hvor mye respekt jeg setter til flinke oppdretterere, og at jeg ALDRI vil støtte blandingsavl som er med på å ødelegge markedet i dag.
Bilde: Her ved å klikke meg inn på finn.no kommer det opp blandings-valper ute for salg i hytt og pine. Legg merke til at schnauzer-valpene har omtrent samme pris som blandingsvalpene. Skrev jeg "puddel" i søktefeltet dukket det opp flere blandings-valper enn renrasa puddel-valper.
Men det er da ikke obligatorisk å dra på utstilling selv om du kjøper deg rasehund, hallo i luken? Det finnes også rasehunder som er rene BRUKSHUNDER! Og som ikke er avla for utseendet eller pels, men kun for helse og gemytt. En rasehund klarer også fint å være "bare" familiehund!
Stamtavle er også VIKTIG for deg, det er hele hundens bakgrunn og du vet akkurat hvilke linjer, hvilke potensielle sykdommer, gemytt og eksteriør forfedrene har. Det er hundens livshistorie!
Nå planlegger jeg jo hund nummer to, og jeg er KUN inne på rasesidene sine lister over oppdrettere for å finne riktig valp. Aldri om jeg går på finn.no o.l. for å se om jeg ser noen valper som ser "søte ut". Det er ikke sånn det fungerer! Og jeg synes ikke NOEN burde se etter hund på den måten overhodet.
Hvis du vurderer å kjøpe hund, så har jeg masse tips her på veien til å finne den perfekte rase og valp til deg:
Likevel kommer folk til å kjøpe seg blandingshunder i fremtiden, og om det fortsetter som det gjør så kanskje blir det ikke noen flinke oppdrettere igjen? Fordi det ikke er vits å legge ned så mye arbeid og jobbe så hardt for å få til friske og flotte hunder, når folk bare kjøper hund etter pris og utseendet uansett?
JEG vil ikke at det skal skje. Og jeg håper også at DU ikke vil at det skal skje!
Til slutt vil jeg gjerne si at, ja det kan skje uhell og at to hunder av forskjellig rase parrer seg, altså "tjuvparring". Og at veterinæren heller anbefaler at tispa skal få valpene i stedet for å ta abort. Det forstår jeg fullt og helt, men da burde man sjekke foreldredyra og da også forhøre seg med hvor man kjøpte begge hundene; hva er helsestatus på ditt og datt, vaksinere og chippe valpene: være ærlig i annonsen og selge valpene billig. Dvs. ikke sånn at man tjener på dem. For jeg synes ikke man skal produsere hunder fordi man vil tjene penger, det blir i hvert fall feil i min moral og etiske holdning til dyr og avl generelt.
Det finnes også mange omplasseringshunder, både renrasa og blandinger! Som trenger nye hjem. Vil man absolutt ha en blandingshund til tross for alt jeg skriver her: så ta til deg en voksen/unghund som ikke har et hjem. Men IKKE gå og kjøp deg en blandingsvalp bevisst fordi du vil ha blandingshund!
Ikke støtt blandingsavl og gjør grundig research FØR du kjøper deg hund!
Jeg brenner sterkt for hunden min og for hundeholdet mitt! Jeg er så engasjert at jeg ikke kan se for meg et liv uten en hund i det, som sikkert flere av dere også føler? Jeg føler meg rett og slett ikke hel som person uten hund.
Selv om jeg er ganske ung og uerfaren, så kan jeg mer enn den gjennomsnittlige personen i nabolaget - det tør jeg faktisk påstå. Jeg synes det er veldig moro å få ros og gode ord fra folk jeg har hjulpet med både praktisk hjelp og enkle tips til deres hundehold, og at de er så fornøyde med den lille hjelpen jeg har tilbudt dem. Selv om jeg kan gi folk råd så gir jeg alltid klar beskjed om at jeg er selvlært og langt i fra noen ekspert.
Det første ordet som kommer i hodet mitt når jeg tenker på mitt hundehold, og mine hovedprinsipper i treningen min med Ylva; er ordet trygghet. Det viktigste for meg er å skape trygghet i hundeholdet, og å sette hunden i fokus!
Definisjonen på ordet "trygghet" er:
sikkerhet
søke trygghet hos noen
leve i trygghet (denne føler jeg er viktigst i hundeholdet mitt!)
(Kilde: http://no.thefreedictionary.com/trygghet)
Jeg trener, går på utstilling og gjør aktiviteter på Ylva's respons og tempo, alt skjer på hennes "primisser". Ser jeg at hun ikke takler noe eller føler seg usikker i en situasjon, så gjør jeg det jeg kan for å gjøre situasjonen lettere for henne, selv om jeg ikke alltid har lykkes. Fordi jeg er fersk. Men det betyr heller ikke at jeg skjermer henne for absolutt alt og går rundt og er "hønemor". Hun må lære seg å takle verden, og det gjør hun stort sett med GLANS, men hun er en ung hund og ingen hunder er født til å ta alt på strak arm og være perfekte i alle situasjoner. Jeg ønsker heller ikke perfeksjon, jeg ønsker trygghet!
Jeg er ganske trygg på meg selv og føler selv jeg har akkurat passe posjon selvtillit: bortsett fra i situasjoner der jeg ikke har kontroll. Det skjer som regel når det dukker opp løse hunder eller utilregnelige mennesker: som feks. mennesker som ikke vet hva de gjør (psykisk ustabile, funksjonshemmede osv) og intense barn. Jeg har ikke fordommer mot noen av disse menneskene, men de gjør meg usikre. Løse hunder har jeg også problemer med, jeg blir redd for hva som skal skje og jeg mister kontrollen over pulsen min. Og det smitter sikkert over på Ylva. Så jeg trenger å jobbe med min egen trygghet også, for å bli en bedre trygghetskilde og hundeeier!
Men hvordan skaper man egentlig trygghet i hundeholdet?
Jeg presser aldri hunden min (Jeg setter henne aldri i situasjoner jeg vet hun ikke takler. Eksempel: i en barnehage med barn som vil ta på henne og ikke holdes tilbake av et gjerde), jeg prøver å unngå å sette henne i situasjoner der hun blir utrygg (som feks. sammen med en stor ung fremmed hund der jeg ikke gjør hilsingen lett for henne og lar den andre hunden overkjøre Ylva), jeg gir henne "fordelen" når det kommer til alt: hun får ros og godbit for å tørre å være seg selv. Når vi leker dra-lek så får hun vinne hver gang, jeg legger opp øvelser sånn at hun lykkes men likevel må bruke hodet (spor, enkle triks, mye kontakt-trening og mye lek). Og jeg oppmuntrer henne til å være modig! Som foreksempel å gå opp på et ukjent underlag eller ta kontakt med en merkelig gjenstand.
Min største inspirasjon må være kikopup på youtube, boka "på talefot med hunden" og "100 % positiv hverdagslydighet". Fantastiske bøker! Jeg har også lært mye på hundeforumet canis, en gjeng fantastiske kunnskapsrike mennesker (stort sett, ikke alle) som jeg føler også setter hundens interesser, behov og personlighet i fokus i treningen sin. Det er i hvert fall mitt inntrykk fra de fleste hundeeierne der inne.
Den største feilen jeg synes noen hundeeiere gjør er å ønske øyeblikkelig forbedring i noe, om det så skulle være en problem-atferd eller lydighets-øvelse. Jeg er ikke opptatt av at alt skal skje med en gang, for jeg vet at det er håpløst å bare fikse symptomene på et problem når man ikke prøver å ta roten av det. Feks. usikkerhet kan man IKKE fikse ved hjelp av korrigering, mange TROR at det bare er å korrigere bjeffing/knurring, så er problemet løst. Fordi hunden ikke "ser ut til å reagere" (den tør ikke reagere), det betyr jo ikke at problemet er løst. En hund blir IKKE tryggere av korrigering. Ikke på noen slags måte, overhodet! Den som påstår noe sånt burde se litt på seg selv. Og dette er hovedtanken bak det at jeg ønsker å korrigere MINST MULIG, fordi jeg vet at selv om det kan se ut å ha effekt der og da: så gjør det egentlig bare ting verre, det skjuler symptomene. Og man trenger å se symptomer for å finne ut hva som er galt. Ordner man det som er galt, så forsvinner symptomene av seg selv.
Nå snakker jeg i hovedsak om usikkerhet og atferd knyttet til dette, som feks. utagering og frykt-aggressjon. Jeg korrigerer Ylva når hun er hjemme her og varsler på rare lyder, fordi jeg da vet at jeg ikke ødelegger noe eller gjør ting verre. Varsling er selv-forsterkende og noe jeg som sagt korrigerer på (muntlig, eller avledelse/blokkering), og jeg er ikke i mot ALL korrigering. Men jeg synes aldri man skal korrigere en usikker hund!
Grunnen til at jeg er så sikker på at jeg gjør ting riktig med Ylva, og at jeg klarer å skape trygghet i mitt hundehold, er fordi jeg ser forandringen i henne. Hun er i dag en veldig, veldig godt fungerende hund som stort sett er trygg overalt. Hun er bare helt fantastisk! Og spesielt nå i det siste føler jeg at jeg har fått betalt for treningen jeg har lagt ned i henne. I går passerte vi en hvit hund med ca 4-5 meters avstand uten utagering i det hele tatt. Stress - ja, men LANGT i fra sånn som det var før. Hun har også, foreksempel, sluttet å reagere på barn ute. Hun bryr seg ikke, før utagerte hun på tilfeldige barn på gata. Hun skyr ikke voksne/ungdommer lengre, hun avreagerer også utrolig godt. Jeg kan introdusere henne for de fleste hunder og vite at hun går fint sammen med dem etter noen minutter, noen godtar hun med en gang, mens andre trenger hun å gå en liten tur sammen med før hun aksepterer dem og finner roen av seg selv.
Og det er så deilig! Jeg er SÅ fornøyd med hvordan hun er nå, det sier jeg til meg selv hver gang vi er på tur, uansett hvor vi er og hvem vi er sammen med. Jeg er med andre ord veldig stolt av henne og tryggheten jeg har skapt mellom oss, jeg føler hun har det bra og at jeg når inn til henne sånn som jeg ønsker. Og jeg synes vi er et supert team med god kjemi og et godt samarbeid!
For meg er trygghet det mest elementære og viktigste i hele hundeholdet mitt!
Så ja, mitt spørsmål til deg som hundeeier er, hva legger du i ditt hundehold?
Jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å bli en oppdretter en gang i fremtiden! Og det gleder jeg meg VELDIG til!! Jeg har jo hatt oppdrett av både kaniner, rotter og hamstere. Og jeg synes det var kjempemoro å ta seg av nyfødte små, passe på at de fikk en god oppvekst og finne nye trygge hjem til dem. Selv om jeg var veldig ung da jeg holdt på (fra jeg var 12 år til ca 16), og sikkert gjorde endel feil - så var jeg flink med dyra mine og veldig glade i dem. En periode hadde jeg 20 rotter, 10 hamstere, 10 mus, 4-5 marsvin, 2 ørkenrotter og 2 chinchillaer inne på det lille rommet mitt...
Alle disse små dyrene (bortsett fra marsvin kanskje) - er dyr som er våkne om natten. Men jeg fikk sove likevel i bråket og lukten av dyr!
Jeg ønsker jo å drive oppdrett av enten én eller to raser, gjerne én liten rase og én stor rase... Så ønsker jeg meg en fin flokk på alt fra 3-5 hunder, av forskjellige størrelser og raser. Med flertall tisper. Jeg ønsker heller ikke å bruke hannhunder i avl som jeg ikke kjenner, og ser for meg at jeg vil ha 2-3 hannhunder ute på del-eie eller fôr.
Det er MYE som må være klart før jeg kan skape mitt første kull; jeg må ha god og stabil økonomi, en egnet plass å bo (helst landlig og med nok plass), jeg må ha kunnskap om genetikk, fødsel, riktig sosialisering og alt som innebærer det å ha et kull med valper. Jeg må være forberedt og klar til å ta meg av hunder som muligens kommer tilbake fra valpekjøpere, jeg vil ha en riktig kontrakt som forteller at jeg har førsteretten til å kjøpe tilbake hunden hvis valpekjøper ikke vil ha den mer.
Jeg tenker at det er ekstremt viktig å ikke ha kull for ofte, så jeg tenker meg MAXIMUM 2 kull i året - gjerne bare 1 kull også.
Jeg ønsker å produsere hunder som er bra for rasen, som fungerer godt i hverdag og hos forskjellige mennesker - jeg kommer til å mental-teste alle mine hunder og selvfølgelig sjekke dem for alle mulige sykdommer - og følge alle helsekrav ift. NKK.
Utstilling kommer ikke til å være så mye i fokus, selv om jeg kommer til å stille ut hundene mine også, jeg ønsker jo å avle hunder som ser ut som rasen den skal se ut som! Men noen BIS eller champion kommer jeg aldri til å gå etter, jeg ønsker å vektlegge helse og gemytt i mitt avl.
Jeg vil være veldig åpen og ha en informativ hjemmeside om hver enkelt hund der man kan finne helsestatus, mentaltest, brister og gode egenskaper i hver eneste hund. For ingen hunder er perfekt og jeg kommer til å påpeke HVA man evt. må være ekstra obs på om man kjøper hund fra meg - selv om jeg kommer til å lage så gode, trygge og stabile valper som jeg kan.
Noe som også er "nytt" innen flere oppdrett for tiden er krav til valpekjøpere for at man skal få kjøpe hund. Jeg kommer også til å ha krav til mine valpekjøpere - jeg kommer IKKE til å selge hund til hvem som helst og til den første og beste som spør. Mine krav som jeg i hvert fall tenker på nå må være:
- Må ønske å bruke hunden til noe, og være forberedt på at en hund er noe som trenger å bruke hodet og få brukt seg fysisk. Hvis jeg skal avle en selskapsrase så er jo ikke dette SÅ nødvendig, men hvis jeg skal feks. avle bruks/jakthund (eller puddel for den del), så vil jeg sette krav til aktiviteter valpekjøper må ta med hunden på. Evt. minimum av kurs valpekjøper må gå igjennom.
- Må ha riktig kjemi mellom oss, må virke som "riktige" mennesker med gode verdier. Og at magefølelsen stemmer.
- Får ikke kjøpe hund uten å treffe meg personlig og uten å komme på besøk til meg.
- Mennesker som digger Cesar Millan (og lignende "hundetrenere") og som praktiserer hans metoder aktivt får ALDRI lov til å kjøpe hund fra meg. Jeg vil ikke utsette hunder for den type trening og behandlig rett og slett! De trenger ikke hate CM, men hans metoder unner jeg ingen hunder.
- Ha nok tid til hunden, ikke etterlate den 6-10 timer hver dag uke etter uke. Familie-livet tenker jeg også litt på, hvis en familie med mange barn (spesielt små barn) driver med mange ting samtidig og mye tid går med til familien så vil jeg ikke selge, med mindre familien kan garantere at hunden kan bli med på aktiviteter.
Så kommer jeg også til å stille endel generelle spørsmål til valpekjøper, som feks:
- Hvorfor ønsker du deg hund?
- Hva kan du tilby en hund (hvor mye morsjon og trening)?
- Kan du garantere at du vil ta vare på hunden de neste 15 årene av livet ditt?
- Har du god nok økonomi til å kunne ta hunden til dyrlegen hvis den blir syk?
- Hva hvis hunden får et adferdsproblem, er du villig til å jobbe deg gjennom dette og ikke omplassere hunden når ting blir vanskelig?
Tja, sånne ting :-) Var det jeg kom på i farta!
Det jeg helst ønsker er å selge til folk som er litt ekstra interessert i hund, og som vanker i forskjellige miljøer: både bruks, jakt/spor, agility og utstilling. Og som også gjerne har litt erfaring fra før.
Hovedtanken min er at jeg ikke produserer hunder til verden uten GODE grunner, og jeg kommer antakelig ikke til å ha kull med mindre jeg er sikker på at jeg vil beholde en hund selv eller jeg føler det er en veldig god match mellom tispa og hannhunden (eksteriør, helse, gemytt).
Jeg føler det er veldig lett å sitte å si at man skal gjøre alt dette: men jeg mener det også faktisk. Hvorfor skal jeg produsere valper det bare er problemer med? Hvem har samvittighet til noe sånt? Ikke jeg i hvert fall.
Hva tenker du? Ville du være interessert i valp fra meg? Eller stiller jeg for strenge krav til valpekjøpere?
Hvis noen leste det siste innlegget mitt om positiv trening og lurer på hvorfor det er slettet, så er det fordi jeg ikke var fornøyd med formuleringen i innlegget og vil skrive det på nytt. Men litt senere når jeg kan sette det opp bedre, ble så rotete!
Nå til det jeg skal skrive i dette innlegget: dette handler SPESIELT om de som har liten hund... For det er sååå lett å skjemme dem bort når de er små, for det virker som det er så få konsekvenser når hunden ikke er stor. Sannheten er at alle hunder trenger grenser og en konsekvent eier med rettferdige regler - uansett størrelse.
Men man kan være snill med hunden sin uten at det blir å "skjemme den bort" på en negativ måte! Jeg gjør mange ting med Ylva som folk synes er å gå over grensen - men jeg føler jeg vet hva jeg gjør, og at hun lever et godt hundeliv!
Det er kjempelett å løfte en liten hund og da skjer det gjerne oftere enn med store hunder (naturligvis...), og jeg må glatt innrømme at det irriterer meg endel når jeg ser oversminka jenter løfte opp hunden sin, og bærer den rundt hele tiden... For the record: en hund har bein selv! Som betyr at den ikke trenger å bli løfta og båret rundt på som en barbiedukke...
Men jeg har løftet opp Ylva jeg! Og jeg har båret rundt på henne noen ganger. Mine grunner til å løfte henne er:
- Når jeg føler jeg MÅ og når det skjer situasjoner jeg IKKE vil utsette henne for. Ett eksempel er når det kommer løse fremmede hunder i full fart mot oss, jeg plukker henne helst opp før hun oppdager hundene sånn at hun ikke kobler fremmede hunder med å bli løftet opp. Det vil dermed IKKE si at jeg løfter henne opp hver gang vi treffer en fremmed hund.
Et annet eksempel var her en dag når to store "skarpe" hunder skulle hilse på hverandre og vi sto i nærheten, jeg løftet henne før disse to hundene hilsa i tilfelle hundene skulle brake sammen og for å forhindre at hun skulle bli innvolvert i en konflikt mellom dem! Jeg fikk en kommentar fra en annen hundeeier som ikke likte at jeg løfta henne, men jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg ikke utsetter min hund som er usikker på andre hunder for en sånn mulig konflikt der MIN er den som tar mest skade av det hvis noe skjer! Og jeg tror han forsto forskjellen på å plukke opp hunden sin i sånne spesielle situasjoner (eller før situasjoner oppstår) versus å plukke opp hunden sin hver gang noe "skummelt" skjer.
De gangene jeg har båret rundt på Ylva var når hun var valp og hun hadde gått langt og fått mye inntrykk, og var veldig sliten. Jeg ville ikke overstimulere henne og hadde ingen bag å ha henne inn i.
Så hvis man føler man må plukke opp hunden sin for hundens sikkerhet - så gjør man det!
Jeg har fått noen kommentarer på at jeg skjemmer bort Ylva ved å feks. dele opp masse snacks til henne som folk ser på som "menneskemat". Altså kjøttpålegg og kjøttmat (uten dårlige tilsetninger) som er "for bra mat" for hunder... Men altså - jeg bruker godbiter som Ylva liker! Det er jo det som gjør treningen effektiv, det hjelper ikke om jeg står og vifter med tørrfôrbiter når hun heller vil ha skinke!
Men så har du jo folk som deler all mat med hunden sin da, og hunder som sitter og tigger og tigger og tigger. Og som også tar maten ut av hendene på eieren uten at eier bryr seg, de synes det er søtt liksom... Det er å skjemme bort negativt.
Bilde fra google
Å la hunden sitte på fanget i seg selv er greit. Men det er mange hunder som føler de blir tøffere fordi de sitter der, og at de må "forsvare". Mine regler er svært strenge her:
Ylva får IKKE sitte på fanget mitt og blir umiddelbart skubbet av hvis:
- Hun knurrer/bjeffer, uavhengig om det er varsling over en rar lyd eller noe hun ser foran seg.
- Knurrer til kattene eller andre hunder som vil ha oppmerksomhet fra meg. Eller oppfører seg "bitchy" noen ganger av ukjente grunner...
- Oppfører seg annet enn rolig og ordentlig
Og jeg har sett flere ganger jenter med hunden på fanget, hunden knurrer og bjeffer på alt og de sitter og KLAPPER den... Eh, ja. Det sier seg selv at man ber om å få problemer.
Meg og Ylva på LP-stevne
Det er forskjell på å kjøpe ting hunden din trenger og ting du trenger - å kle på hunden når det er kaldt med et dekken/en dress som ikke hemmer bevegelsene til hunden skulle egentlig vært påbudt. Her snakker vi spesielt om hunder med dårlig isolert pels eller lite/ingen pels.
Men å kle på hunden kjoler, skjorter og tro det eller - morgenkåper (ja, det finnes) - er helt idiotisk etter min mening. Og så utrolig unødvendig. Jeg har kjøpt én tynn t-skjorte til Ylva som det står "Im fluffy, not fat!" på, og det var for gøy til å ta bilder. Jeg tar bare på Ylva klær når det mest nødvendig - som feks når det er veldig vått og skittent ute og når jeg vet hun kommer til å fryse etterhvert (feks. i puddersnø der det blir klumper i pelsen og vi skal være ganske lenge ute).
Bilde fra google - totalt unødvendig og upraktisk. Jeg synes det ser kjempeteit ut.
...Er aldri å skjemme bort hunden - så lenge man trener på at hunden OGSÅ kan være alene. Her har jeg faktisk vært dårlig av meg, og trent for lite. Jeg hører ofte at jeg skjemmer bort Ylva med tiden min, men altså - jeg kjøpte meg hund FORDI jeg vil bruke tiden min på den! Selv om jeg glatt innrømmer at jeg har vært alt for dårlig på alene-treningen... Dog er jo dette en rase som foretrekker selskap og er avla akkurat for dette.
Så vil jeg understreke at når man unner hunden kosestunder, snakker fint til den og får hunden til å logre med både leking og godbiter - så er det fullstendig lov og jeg mener at man SKAL være litt bløthjerta og nyte livet sammen med hunden sin uten å hele tiden tenke på hva andre synes.
Blir du noen gang fortalt at du skjemmer bort din hund for mye?
Jeg tenker jo mye på hvilken rase jeg skal velge neste gang jeg skal ha hund igjen (nummer to), og jeg tenkte mye på om jeg ville ha kineser på nytt - men har konkludert med at det ikke blir det. For det første fordi jeg vil ha "mer hund" og "mindre katt", jeg vil ha en hund jeg kan trene mer med og som ikke har så mye gemytt-problemer som kineseren generelt. For det er inntrykket mitt av rasen, dessverre - selv om jeg er totalt forelska. For de er FANTASTISKE hunder når de fungerer som de burde.
Nå har jeg også begynt å tenke mer og mer på at jeg vil ha stor hund neste gang. Jeg har nemlig gått litt lei av type "småhundfakter", altså:
- Lav bjeffeterskel, mye gneldring for ingenting
- At alt blir så stort og skummelt
- Har OFTE (ikke alltid) flere problemer i gemyttet fordi mer tillates i avl hos små hunder... Som feks. glefsing i form av usikkerhet og svakheter mentalt og som gjerne har sammenheng med ekstrem avhengighet av eier og da separasjonsangst eller problemer med å være alene
I hovedsak så ønsker jeg mer bruks enn selskap neste gang, jeg ønsker meg en hund jeg kan fokusere mer på ift. trening (LP, agility, søk osv), i stedet for mye sosialisering og å takle ting, få hunden til å fungere i hverdagen og sånt. Jeg ønsker en mentalt sterkere hund, selv om man selvfølgelig kan få en diger pysete hund også. Men det ikke er like vanlig som med små, føler jeg.
Så jeg har vel egentlig, til nå, omtrent bestemt meg for storpuddel. De virker perfekte for meg -stolte og vakre, få til ingen brister (er omtrent UMULIG å finne noe negativt om dem!!), ekstremt smarte, førervennlige, har utrolig fin av-på-knapp, er populære og enkle å få tak i, har pelsstell som jeg er veldig glad i (jeg ønsker meg mer enn det som er på Ylva), lette og spenstige! Og er VELDIG gode hunder til spor. Så er de akkurat passe selskapshund. Alle pudler jeg har møtt har vært veldig flotte og snille hunder.
Jeg skal ha tispe, en storpuddel-tispe blir alt fra 50 cm+,-/15 kg til litt over 60 cm og over 20 kg, og jeg ønsker meg ei lita storpuddeltispe - men som likevel ikke ser ut som en mellom.
Jeg ser også for meg at jeg vil kunne bruke en puddel mer fysisk, med tanke på trekk og kløv. Jeg synes det er kjempegøy å gå tur på fjellet med en hund som trekker meg oppover. Og jeg tar meg selv mange ganger flere ganger i uken å tenke at jeg kan tilby mer, altså at Ylva er litt for enkel fysisk sett (kunne gjerne hatt mer fysisk krav liksom).
Ønsker meg rett og slett mindre småtteri og mer HUND! Og selv om jeg ikke angrer på at jeg kjøpte Ylva, så angrer jeg kanskje litt på at jeg ikke valgte stor hund først! Jeg tror faktisk det hadde blitt mindre jobb skal jeg være dønn ærlig. Så kjenner jeg flere folk med stor hund enn små hunder, så da blir det antakelig mer moro å slippe dem sammen, kjenner det hadde vært gått å slippe å hele tiden passe på om hunden min bli mosa eller ikke. Selv om Ylva faktisk kan leke med ganske store hunder også.
Janei, jeg må innrømme jeg er veldig frista til å kjøpe stor hund neste gang, selv om jeg også tenker mye på dvergpuddel også. Da vet jeg hva jeg går til, og vet at Ylva fint kan leke med hund nr. 2, bilen blir ikke noe problem (har jo liten bil nå og blir kanskje trangt noen ganger med storpuddel i baksetet) og det er veldig enkelt å kunne løfte og bære med seg hunden overalt, spesielt når man er på offentlige plasser/transport.
Tror du stor hund ville være noe for meg? Foretrekker du liten eller stor hund? Eller vil du helst ha en mellomting?
Ble endel babling, men er så godt å få ut sånne tanker her gjennom å se det svart på hvitt...
Nå er jo jeg glad i de aller fleste hunder jeg møter uansett kjønn eller rase, men når man står ovenfor et valg av egen hund så spiller dette spørsmålet en rolle. Jeg har jo bare én hund selv, men både moren og faren min har jo hver sin hannhund. Og jeg kjenner jo en del folk som har hunder og som vi omgås, så selv om jeg ikke har allverdens erfaring med å ha i hus og ha eget ansvar for flere av begge kjønn - så føler jeg meg trygg nok på å skrive litt om dette valget og hva det innebærer. Dette avhenger også mye av rase tror jeg, endel raser sliter jo feks. med samkjønnsaggresjon, mens andre ikke.
Det jeg vil si er at jeg aldri tror jeg kommer til å ha noen hannhund. Det er enten eller for meg, jeg tror faktisk ikke jeg orker å ha begge kjønn samtidig. Og jeg personlig foretrekker tisper!
Her er noen av fordelene med tisper:
Ulemper med tisper kan være:
Fordeler med hannhunder:
Ulemper med hannhunder:
Jeg understreker at det er MANGE indivduelle forskjeller her, og at det kan være fullstendig motsatt nesten... Man kan få både vanskelige tisper og vanskelige hannhunder. Men man kan også få fantastiske tisper og fantastiske hannhunder. Jeg tror det har mye med hva du tillater, hvordan hverdagen til hunden er og hvor mye du legger i hundeholdet ditt. Er du konsekvent på markering og trener på at hannhunden skal takle andre hannhunder (spesielt ved passering og i bånd uten hilsing), og med tispa ikke lar henne bitche og styre på som hun vil - så får man nok en velfungerende hund uansett kjønn.
Dessuten spiller oppdretter og rasevalg en viktig rolle her.
Siden jeg planlegger å ha en liten flokk til slutt på 3-4 hunder, vil jeg nok kun ha tisper. Eventuell EN hannhund kanskje, selv om jeg må innrømme jeg liker tisper best. De er bare mye enklere på alle måter synes jeg, dessuten har løpetiden til Ylva bare vært en positiv erfaring for meg. Eneste er at hun har markert med beinet løftet. Men det slutter nok når hun er ferdig, som er om noen dager.
Ellers har hun vært rolig, voksen og kjempeflink til å vaske seg selv. Ikke funnet en eneste bloddråpe på gulvet. Ingen humørendringer eller bitching!
Hvilket kjønn foretrekker DU? :-)
Før leste jeg forskjellige typer blogger, alt fra mote til hverdag. Nå leser jeg kun hundeblogger, alt annet er kjedelig i mine øyne... Haha.
Jeg er innom mange hundeblogger, men det er helt klart noen favoritter som vi alltid klikker oss innpå uansett overskrift. Siden jeg har høye karakterer i norsk er jeg nokså kresen på språket til folk. De som skriver rotete og har mange skrivefeil orker jeg ikke lese, heller ikke de som skriver nynorsk eller dialekt. Det er bare grusomt... Jeg synes også det er viktig med et ryddig og fint design som er behagelig å se på! Selv om jeg ikke er så veldig flink med design selv så tør jeg jo påstå at det er både ryddig og fint. Dessuten er jeg glad i fine bilder som er plukket ut med omhu (liker ikke 100 like bilder som er uklare) og gjerne litt redigerte også.
Rekkefølgen bloggene er nevnt er totalt random. Alle er linket via headeren/bildet.
Jeg liker Monica og bloggen hennes veldig godt! Selv om Tuva og Ylva er totalt forskjellige raser sliter de vel litt med det samme føler jeg: nemlig usikkerhet... Jeg liker å lese om ting jeg kan kjenne meg igjen i, lære noe fra og relatere meg til. Dessuten er hun kreativ, skriver godt og tar kjempefine bilder! Håper vi kan møtes en gang!
Agilityhunden tar knallfine bilder og gir meg inspirasjon. Moro å lese om de forskjellige hundene og agility-treningen deres.
Jeg klikker meg alltid inn her, det er så koslig å lese om Odin! Selv om vi ikke har noe særlig til felles med selve treningen og hunderase, så er det kjekt å lese om han og se bilder av Odin leke!
Jeg har fulgt Malin og Mira siden den første dagen hun tok med seg den nydelige rottweileren hjem. Jeg er veldig fascinert av rottweiler og har vært det siden jeg var liten jente, derfor er det kjempespennende å lese om utfordringene og de fine øyeblikkene de har sammen, spesielt med tanke på at jeg og Malin er like gamle. I det siste så har det jo også kommet helt utrolige flotte bilder av Mira, som man bare MÅ sikle over... Knallfin rottisjente er hun!
Det er så moro at Marte startet opp blogg for Kira, ble kjempeglad da jeg fant det ut! For det første fordi det er veldig spennende å følge noen som har samme rase som meg, og for det andre så snakket jeg med oppdretter Zanevi før Marte fikk Kira, jeg skulle nemlig KANSKJE få henne på deleie! Men det var for tidlig for meg og Marte kom meg i forkjøpet. Hehehe! ;-) Så møtte vi dem jo på Orkdal utstilling og jeg fikk se hvor herlig denne lille skjønnheten var! Så jeg misunner deg veldig for at du har Kira og skulle gjerne hatt henne selv, hihi! :-) Regner med at vi møtes igjen og blir bedre kjent etterhvert når jeg flytter nordover til høsten? Det hadde vært kjempegøy.
Vi er også innom bloggen til Barfi når det dukker opp innlegg fra dem! Nydelig lapphund som det er spennende å lese om.
Mali's dagbok er vi ofte innom, skulle ønske du blogget mer Beate! Mali er knallsøt og det er så moro å lese om alt dere går igjennom i valpetiden, sosialiseringen og alle de fine bildene som blir postet. En blogg jeg virkelig liker!
Det er MANGE FLERE vi er innom, stort sett alle på vennelisten som lokker med interessante overskrifter og som jeg vet har interessante innlegg. Så hvis dere ikke ble nevnt så ikke føl at dere blir oversett, ville bli et veldig langt innlegg hvis jeg skulle skrive ned alle vi er innom... Hehe! :-)
Jeg digger alle dere som følger oss og som liker å lese om Ylva, kjempekos med reflekterende og spørrende kommentarer. Og det er så moro å bla i mitt eget arkiv å se tilbake på trening vi har hatt, bilder fra Ylva var valp osv... Så jeg ser på det å blogge om hunden sin som en "minneside" der man skriver ned ting man kanskje glemmer senere. Jeg vil nok alltid skrive hundeblogg tror jeg, hvis jeg skal ha min egen kennelside så vil det også være en blogg der alle som vil kan følge oss.
Ah, er det noe jeg ALDRI blir lei av så er det å snakke og planlegge neste hund... Jeg har jo nå lagt fra meg planene om å allerede skaffe den til sommeren: det blir ikke valp igjen før vår/sommeren 2013. Da vet jeg også at jeg er "ferdig" med Ylva, jeg er egentlig veldig sikker på at hun da er så stabil og fin at jeg kan konsentrere meg mest om den nye hunden og forme den...
Jeg tror det er ganske vanlig å begå "feil" med sin første hund. Min største feil jeg har gjort hos Ylva er uten tvil å ikke trene på å være alene. Hun er alt for avhengig av meg. Den andre feilen er å ikke plassere henne i bilbur fra dag 1. Vi har hatt mye syting og stress i bilen.
Jeg vil være mer konsekvent på dette ved neste hund, fra den første uken skal hunden læres å være alene. Både sammen med Ylva og helt alene.
Dette tenker jeg MYE på og dette kommer ikke til å være klart før det nærmer seg tror jeg... Det er så utrolig mange raser jeg kunne tenkt meg som nummer to! Jeg vil gjerne ha noe litt mer utfordrende og mer trenings-potensiale, men vil ikke ta meg vann over hodet og må finne en hund som passer meg og min livsstil! Dessuten er jeg vel også litt kresen når det kommer til utseendet, røyting og lukt og ikke minst størrelse.
PUDDEL
Er veldig usikker på størrelse, alt fra dverg til stor er faktisk aktuelt... Jeg kjenner jeg har ekstra lyst på enten stor eller dverg og ikke mellom. Det jeg elsker med puddel er at de er SMARTE, men samtidig har fantastisk av/på-knapp, røyter ikke (stort pluss for meg), er elegante og vakre (får frysninger når jeg ser storpudler i trav), virker som det er minimalt til ingen gemyttproblemer og det er flere farger å velge mellom. Jeg har forelska meg i hvit.
CHINESE CRESTED
Jepp, jeg er bitt av basillen, hvis det blir kineser skal jeg ha naken! Jeg har jo egentlig veldig lyst til å drive oppdrett av chinese... For jeg ønsker å gi rasen noe godt, som blant annet sterkere og tøffere gemytt. Jeg tviler på at Ylva kommer til å gå videre i avl pga. all treningen hun har hatt for å komme dit hun er i dag. Med mindre jeg finner en KNALLTØFF hannhund og hun bedrer seg når hun blir voksen, pluss at hun er frisk og får god kritikk og litt sløyfer på utstilling. Vi får se, men jeg vet i hvert fall at jeg vil bli oppdretter av enten én eller to raser. Og chinese er absolutt på den lista...
PINSCHER/DVERGPINSCHER
Fascinerende, små og morsomme sprettballer. I hvert fall dverg! Har ikke møtt vanlig pinscher før, men har sett dem på utstilling og de er VAKRE hunder av stål altså...
PETIT BRABANCON KORTHÅR
Naboen min har jo en, og jeg bare DIGGER denne rasen! Den perfekte selskapshund: tøff, stilig, slank og pen, lettstelt. Veldig leken og klovnete av seg. Skal jeg ha flere små selskapshunder utenom chinese så blir det denne tøffingen altså!
DACHSBRACKE (eller annen jakthund)
Hehe, nå blir faren min fornøyd. Jeg er ikke sikker på om dachsbracken eller brabancon har 4-plassen... Det jeg derimot vet er at jeg trenger en jakthund en dag, og da ønsker jeg meg en som jeg kan slippe på både elg, hjort og rådyr. Dachsbracken er en fantastisk jakthund med et stabilt gemytt, selv om den kan være stri. Skal jeg ha dachsbracke blir det EN innen denne rasen og ei rolig tispe.
Jeg kunne også tenkt meg rottweiler en vakker dag, som en liten nederst på listen... Det blir isåfall en BRUKSHUND som jeg gjerne vil trene IPO med.
Jeg må finne en riktig oppdretter for meg. En som jeg har god kjemi med, som har samme verdier som meg i oppdrett av hunder og hundehold (helse, gemytt, eksteriør). Jeg setter stor pris på ærlige oppdrettere som forteller om eventuelle brister/svakheter på hundene. Dette er noe jeg selv vil være veldig åpen om når jeg vil drive oppdrett.
Jeg ønsker jo å stille ut hundene mine, men mest fordi jeg da ser hvordan hunden takler stress, fremmede mennesker som vil hilse på, andre hunder, nye lukter, nye steder. Og fordi det er sosialt og moro, man får se mange forskjellige raser og får ikke minst se på hvordan de forskjellige rasene takler å være på utstilling!
Det gir meg mye info og jeg kommer til å dra på MANGE utstillinger dette året. Da får jeg også bedre pekepinn på hva jeg kommer til å ende opp med som hund nummer to! På Orkdal ga puddel meg et utrolig godt inntrykk. De var avslappa hele gjengen, gikk fantastisk og var ikke redd eller usikre i noen situasjoner. Bortsett fra en liten toypuddel som satt og bjeffa i et bittelite bur under et bord da...
Uansett så gleder jeg meg så mye til neste hund, selv om jeg er mer enn nok fornøyd med å bare ha Ylva nå. Jeg ønsker meg en flokk på 4 stk tilslutt!
Jeg har ikke noe særlig å skrive om trening eller hverdag i dag, så da skriver jeg heller et litt tankevekker-innlegg og legger ut mine planer for min fremtid innen hund. For jeg har vel egentlig funnet ut at det ikke finnes noe særlig annet jeg vil jobbe med. Det er så utrolig viktig å trives i jobben sin, å glede seg til hver dag og stå opp med et smil! Det gjør jeg stort sett hver morgen nå og det har jeg gjort siden jeg begynte på friåret mitt. Jeg storkoser meg, med deltidsjobb og mye fritid til hund. Jeg skjønner selvfølgelig at jeg må skaffe meg en jobb med fast inntekt, men å bli rik er ikke noe jeg lengter etter. Så lenge jeg får det til å gå fint rundt uten å være bekymret for økonomien min er jeg mer enn nok fornøyd.
Jeg har gått 3 år allmenn nå, 2-året tok jeg i Australia. Det var spennende og fikk meg til å vokse mye som person, selv om jeg er glad jeg er ferdig med det og hjemme i Norge. Friåret mitt nå har jeg aldri angret på, hvis jeg ikke hadde gjort det hadde jeg nok ikke kjøpt meg hund, og hadde da tatt utdanning innen journalistikk og kanskje ikke funnet ut at denne store lidenskapen inni meg tilhører hund... Jeg har funnet ut for lenge siden at journalistikk var feil valg, selv om jeg sikkert kunne gjort det greit der også.
Bilde fra når jeg ankom campen i Australia, masse ville papegøyer som spiser pai fra hendene mine
Nå til våren skal jeg søke bachelor innen økonomi og ledelse på HiNT som er en høyskole i Steinkjer. Det er i hvert fall det jeg er mest sikker på akkurat nå, og har vært det siden tidlig i høst... Dette er et studie som gir meg erfaring om alt fra personlig økonomi, til det å oppdrette egen bedrift og bestille varer, sette opp personal-liste osv... Det gir meg uendelige muligheter både når det kommer til egen bedrift og jobbe i mange forskjellige stillinger i mange forskjellige bedrifter!
Bilde fra google.
Man kan også spesialisere seg i forskjellige emner etter man er ferdig med 1 året, og da tenker jeg å velge "bedriftsetablering og bedriftsutvikling". Det beste med studiet er at man kan slutte både etter 1 eller 2 år, hvis man synes det blir for kjedelig. Og det er jo det jeg er redd for - selv om jeg håper jeg klarer å motivere meg ettersom det er så viktig å kunne dette hvis jeg skal ha sjangs i å ha egen bedrift.
Jeg kunne jo valgt studiet en annen plass i en annen by (minuset med Steinkjer er at det er så langt nord og jeg da får mer og kaldere vinter (som jeg hater, mest pga. at jeg må kjøre på glatt føre). Men jeg må til HiNT fordi de har også HUNDEFAG der!!
Dette er innholdet på hundefaget som går over to semestere (1 år);
Så da får jeg kanskje endel informasjon som jeg slipper å ta kurs om, spesielt det med avl, oppdrett og helse. Ettersom jeg vil drive eget oppdrett av 1 eller 2 raser. Det andre er bare pluss, spesielt atferd som jeg vil lære mye mer om.
Når jeg er ferdig med dette studiet, enten etter 2 eller 3 år (håper jo at jeg synes det er interessant nok til å bli ferdig og få bachelor-grad), tror jeg at jeg reiser til et annet land for å få ordentlig utdannelse innen hundefrisering. Antakelig til England. Utdannelsen går som regel over 2 eller 3 år. Og da blir jeg PROFF liksom! Men utdannelsen støttes nok ikke av lånekassen tror jeg, så vi får se om jeg kanskje må jobbe et par år (helst i en nettbutikk for hunder som jeg da har utdannelse til) etter jeg er ferdig med bachelor-graden min, sånn at jeg får råd til å ta resten av utdannelsen der nede... Skulle vel helst vunnet i lotto så jeg får råd til leilighet, utdannelsen og alt uten problemer.
Jeg vil jo lære meg spesielt mye om å frisere pudler. Innen jeg er ferdig på HiNT har jeg mest sannsynlig en stor eller mellompuddel. Ylva og hund nummer to vil da bli med til England og bo der med meg til jeg er ferdig med grooming education. Bilde fra google.
Når jeg er ferdig utdannet vil jeg ta instruktør og dommer-utdannelse hos NKK. Da får jeg dra rundt på utstillinger og dømme hunder pluss at jeg kan arrangere litt valpekurs og kanskje andre kurs innen spor, hverdagslydighet osv! Det hadde vært kjempemoro.
Bilde fra google
Jeg kan jo ikke gjøre alt dette her alene, så jeg håper og satser på at jeg finner meg en hundeinteressert mann på veien (har jo kjæreste nå, men han drar snart på jordomseiling og er ikke interessert i hunder i det hele tatt, så...), som er gira på å starte bedrift sammen med meg og har samme interesser! Hvis jeg skal starte oppdrett vil jeg gjøre det sammen med en venninne, akkurat nå hadde Hege vært midt i blinken!! Hehe! Vi er enige om alt fra gemytt til eksteriør og verdier et oppdrett bør ha. Så vil jeg bare bruke hunder i avlen jeg kjenner godt og som jeg vet har god psyke og helse.
Målet mitt er jo å starte en multibedrift som jeg kan ha i mitt eget hus eller i et bygg jeg selv eier ikke langt fra hjemmet mitt: som har stort uteområde og plass til minst 5 hunder jeg har selv, salong med ordentlige apparater, stellebord og disk hvor jeg kan ta inn hunder som trenger utstillingsklipp, hverdagsklipp eller bare en vask. Vil oså tilby vanlig stell som napping av pels og ører og kloklipp. Samt løfte om at hunden blir behandlet godt og gi den en god opplevelse fra salongen min (jeg vet at jeg ikke hadde gitt fra meg Ylva til hvem som helst i 2-3 timer).
Et vareutvalg vil jeg også ha av gode produkter som Hurtta o.l., både til hund og eier. Og endel hjemmelagde godbiter og snacks. Et lite personlig hundepensjonat som kunne være åpent om sommeren er også ikke utenkelig at jeg vil ha.
Så det er mange drømmer og tanker, jeg vet jo at jeg ikke kan drive alt dette her alene og må finne flere partnere og ansatte. Jeg vil lage et ordentlig dream-team innen hund som tror på det samme som meg og som vil leve ut hundedrømmen til det fulle! Blir spennende å se hvor jeg ender opp som voksen og om noe av det blir realisert...
Drømmer du om å utdanne deg innen hund, i så fall innen hva og hvordan skal du komme deg dit?
Jeg har tenkt lenge på å skrive dette innlegget, og jeg skal prøve å formulere meg så interessant og godt som jeg bare kan. Dette er nemlig et svært "følsomt" og populært tema som de fleste mennesker uavhengig om de har hund eller ikke - har en mening om. Jeg har ikke alle svarene, og dette er min første hund. Kanskje må jeg gjøre det litt annerledes med neste hund, men tankene mine om hvordan jeg ønsker et hundehold vil være de samme.
Her er MIN mening.
Før jeg fikk hund og begynte å gjøre ordentlig research, å lese forskjellige hundebøker og meldte meg inn på canis.no - trodde jeg at det fantes en rangstige mellom menneske og hund. Jeg trodde at man måtte være flokkleder, å passe på at hunden ikke var mer dominant og bla bla bla. Denne informasjonen hadde jeg fått fra foreldre og kjente som har "familiehunder", og selvfølgelig den beryktede Cesar Millan som jeg en gang virkelig hadde sansen for. Det virket så logisk alt det der med dominans å gjøre, at hunden måtte underkaste seg og at man måtte korrigere og sette hunden på plass.
Jeg er glad jeg ikke hadde Ylva når jeg trodde på alt det der. Jeg lurer på hvor galt det hadde gått hvis jeg skulle være "dominant flokkleder" ovenfor Ylva og "sette henne på plass" hver gang hun utagerte eller ble redd for noe. Jeg lurer på hvor pissredd hun hadde vært meg, så myk som hun er.
For det første: VI ER MENNESKER. HUNDENE VET AT VI ER MENNESKER OG AT VI IKKE ER HUNDER. Vi tisser ikke på trær. Vi går tur med dem i bånd. Vi stapper dem i en bil og kjører. Vi snakker annerledes. Vi ser annerledes ut. Vi spiser ikke kattebæsj. Vi lukter ikke hverandre i rumpa.
Lista er lang. Når vi er to forskjellige arter, hvordan kan man da være så sikre på at de ønsker å klatre på rangstigen i huset? Hvordan vet man at det finnes en rangstige? Og hva oppnår en hund ved å klatre på en eventuell rangstige?
Altså... Hvor skal man begynne? Mennesker som tror det finnes en rangstige har en god rekke eksempler på når en hund prøver å ta over eieren eller å være mer dominant. Her har jeg listet opp flere eksempler jeg har hørt folk si om dette, og tatt mitt svar på adferdselen i kursiv.
- Hunden sitter på fanget ditt, jukker på deg eller hopper på deg.
At hunden sitter i fanget betyr ikke en dritt annet enn at den liker å sitte på fanget ditt og at den vil ha kos. Hvis du ikke liker at den gjør det så bare blokker og vis den bort, den prøver ikke å dominere deg fordi.
At hunden jukker på deg kan være at den er stresset eller overtrøtt. Den kan være overstimulert eller understimulert. Hvis hunden jukker på én spesiell person kan det bety at hunden forbinder personen med stress og blir så glad og oppgiret at den må få utløp for stresset ved å jukke.
En hund som hopper kan gjøre det pga. overnevnte grunner, at den er oppgira og stressa. Mange hormonelle unghunder hopper (spesielt hannhunder), men det er bare trening og modning i hundens hode som skal til.
- Hunden knurrer mot meg rundt mat, når den ligger på sofaen o.l.
.Ressursforsvar, rett og slett. En hund som verner om sine ressurser er en usikker hund som er redd for å bli fratatt noe. Den kan ha dette latent i seg og i genene, enten gjennom rase eller forfedre. Man kan også framprovosere ressursforsvar ved å ta fra hunden ting, uten å bytte noe tilbake. Jeg tror ikke på at man kan trene "bort" dette ved å ta fra maten og deretter gi den tilbake gjentatte ganger. Jeg tror det kan ha motsatt effekt. Hvis man overser og straffer hundens måte å si ifra på, som når den knurrer, kan den gå mye kraftigere til verks neste gang den blir satt i samme situasjon. Den kan glefse og bite. Knurring er hundens måte å advare på, den sier "kom deg unna, jeg er i en presset situasjon".
Når man straffer hunden for å bruke språk kan man ende opp med en hund som ikke advarer, en hund som er redd for å bruke språket sitt. Rett og slett en tikkende bombe. Hvis man ikke ønsker at hunden skal knurre i sofaen, nekter man hunden å ligge i sofaen og/eller avleder den når man vil ha den ned - feks ved å rope på den fra et annet rom.
- Hunden går foran meg og trekker i båndet, bjeffer på andre mennesker og hunder og er ustyrlig på tur.
Ah, hvem har vel ikke sett Cesar Millan's fantastiske måte å trene hunder til å gå fint i bånd? Å "underkaste seg" eieren? Rykking i båndet, sparking med foten og brå og harde fingertrykk inn i ribbebeina. Sikkert kjempedeilig for hunden. Alt som skal til her er trening, trening og atter trening. Mye ro-trening, har man en villstyring på tur er antakelig hunden over/understimulert.
Og at hunden går foran deg på tur betyr ingenting for hunden. Det betyr bare at du går bak. Noen ganger går den foran, noen ganger på siden og andre ganger bak deg. Selv ikke hundene bruker dette "systemet" ang. turgåing, de er bare ute for å lese avisa - ikke for å ta over familien. Dette gjelder også det å gå inn og ut døra først. Selvfølgelig er det mer praktisk at DU går først (i hvert fall UT døra), stort sett, men for hundens del kunne den ikke brydd seg mindre.
Alt dette betyr ikke at man IKKE skal ha et lederskap. Men man trenger ikke å være dominant som i at man må ha hunden som en undersått. Eller som at man skal banke bikkja, legge den i bakken og klype den i øret hvis den ikke hører etter.
Man skal ha et lederskap i form av FASTE og KONSEKVENTE regler. Man skal lære hunden hva som er lov og hva som ikke er lov, men likevel være rettferdig og gå ned på hundens ståsted. Å ha uklare regler, ubesluttsomhet og forskjellige læringsmåter og grensesetting er ikke noe som hører til i et godt hundehold. Da skaper man problemhunden selv, en hund som får alle sine behov dekt skaper seg heller ikke uvaner. Stort sett.
At en hund kan være sta, egenrådig og ulydig er svært vanlig. Det handler dog ikke om at den VIL irritere deg eller være mer dominant enn deg. Den er for dårlig trent eller for krevende for deg. Man må prøve å se sine egne feil, å løse problemer uten å se etter den "logiske" rangstigen. For den er slettes ikke logisk. Den er bare fæl og slem og i hvert fall ikke til fordel for hundene våre.
Alt med måte. En hund dør ikke av en fysisk korrigering. Men å trene etter positive måter gir mye bedre resultater langsiktig. Jeg ønsker meg ikke en hund som går i døden for meg. Jeg ønsker meg en lykkelig, trygg og språksikker hund som VIL jobbe for meg og som STORT SETT hører på meg! Ikke en som kryyyper på kommando fordi den vet at hvis den er ulydig får den bank. En hund som ikke forstår hvorfor den blir straffet, men som ikke tar sjanser fordi den er nedbrutt psykisk.
Neitakk. Da trener jeg positivt; glemmer rangstigen og så får Ylva ta over huset, slenge seg i sofaen og se Animal Planet og kommandere oss rundt til å rydde huset og servere henne griseører på gullfat. For det er jo tross alt det som skjer hvis du ikke er dominant nok.
Jeg tror jeg tar den sjansen jeg.
Hva er din mening om dette?
Ja, nå begynner Ylva å bli voksen og jeg ser mer og mer hvem hun er, hva hun liker og hva slags potensiale hun har i seg! Jeg er opptatt av å BRUKE hunden, det er viktig å gi hunden noe å jobbe med. Og det finnes så mye man kan gjøre!
Det som er mest tydelig i henne er uten tvil jakt-instinktet. Altså, i forhold til det faktum at hun er en SELSKAPSHUND, er jaktlysten i henne stor! Hun har stor interesse for blod, og vi har gått blodspor to ganger som gikk kjempebra. Jeg skal få tak i blod så fort jeg kan så vi kan gå mer. Siden jeg fikk henne har jeg sett at hun jakter mye på fugler, fluer og andre små dyr som beveger seg. I stallen fikk jeg meg en liten bakoversveis da jeg så hvor ekstrem hun ble etter å ta rotter og mus. Har aldri sett noe lignende... Der var det snakk om å TA og DREPE.
Hun jakter også på kaninene våre når vi går forbi buret ute.
Og her i går gikk vi jo drev (som går ut på å gå gjennom et skogsområde og drive ut dyra mot posten der folk sitter klar for å skyte), og da var det 4 dyr som kom tett innpå oss. Tror ikke hun så noen av dem, men når hun fikk ferten av sporet deres så var det BYE BYE altså! Det var jo helt merkelig å se på denne lille mammadalten som plutselig ble uavhengig jakthund og vandret ut av synsfeltet mitt.
Vi tok to små drev i dag også, men så ingen dyr. Ylva hadde på seg Hurtta regndressen sin fordi det var så sørpete, vått og kaldt. Før vi tok drev måtte kjæresten min avfyre to skudd for å sjekke om våpenet gikk riktig, fordi han fikk et kakk på det i går under drevet. Jeg ville sjekke hvordan Ylva reagerte på skuddene fordi hun tidligere ikke har reagert. Så vi gikk 15-20 meter unna og jeg sto klar med godbiter som jeg bare ga henne helt random underveis, hun reagerte selvfølgelig på at det ble noe smell, men skvatt ikke og bortsett fra at hun snudde seg og lytta mot der skuddene kom ifra - så var det ikke noe å si på. Hun er veldig skuddsikker og jeg tror ikke nyttårsaften blir noe problem for oss.
Når vi skulle gå det andre drevet i dag måtte Faro vente i bilen fordi han ikke kan gå så langt i ulent terreng pga. ryggen sin. Som var helt greit for han, han lå nemlig i setet og sov når jeg kom tilbake ;-)
Så jeg planlegger å få henne godkjent ettersøkshund i løpet av 2012 eller 2013! Kommer litt an på hvor mye vi må trene og hvor mye vi får trena. Jeg anbefaler ALLE til å gå blodspor, det er fantastisk gøy og veldig bra for hunden!
Bortsett fra det så planlegger jeg at vi skal melde oss på agility-kurs til senvår/sommeren 2012. Det andre jeg har bemerka meg med henne og sett tidlig er at hun er veldig glad i å løpe og hoppe. Hun elsker å være aktiv og er egentlig ikke noe særlig sofahund! Hun liker kos, men gidder ikke ligge rolig i flere timer. Så er hun veldig lett å motivere med leker, det er lettere enn med mat. Jeg tror vi hadde hatt det kjempemoro hvis vi hadde fått opplæring og veiledning på hvordan vi skal gå frem med de forskjellige hindrene. Hun kan være litt pysete i starten, men når hun mestrer det er hun KONGE :-) Så hun trenger bare et spark bak for å komme seg i gang.
Hvis hun liker agility så kommer jeg til å kjøpe inn egen bane så vi kan øve masse, flytte den rundt på forskjellige plasser osv. For å trene forstyrrelser i tillegg. Så kan vi kanskje konkurrere, jeg kan se for meg at hun faktisk kan takle det ettersom hun er såpass miljøsterk! Hun klarer å koble av og fungere selv om det er mye stress rundt henne.
Så for å oppsummere så er det blodspor og godkjennelse + smålig konkurranse i agility vi vil prøve oss på!
Jeg har prøvd noen øvelser innen LP med henne (bare helt generelt som kassemetode feks), men hun har ikke så mye konsentrasjon der og jeg synes det er lettere å få henne til å gjøre morsomme triks, hoppe over ting osv! Hun virker som en hund som liker litt mer action enn konsentrasjon, og da er ikke LP veien. Pluss at jeg tror hun vil gjøre det bedre i agility uansett.
Gleder meg kjempemye til å se hva hun duger til og få noen diplomer å vise frem. Jeg bruker heller penger på sånne kurs enn utstilling, selv om det er ganske gøy å stille også.
Jepp, det er spørsmål mitt i dag! Skal dere gi hunden julegave, i så fall HVA?
Jeg planlegger å pakke inn noe godt til Ylva på juleaften, et bein og noen godbiter kanskje.
Menneskeliggjør vi hunder ved å gi dem gaver?
Minner om at hunder IKKE skal ha julemat som vi spiser! Da blir de dårlige i magen sin. Husk også på å være obs på hvilken julepynt du bruker når du har hund i hus. Hvis hunden din kjeder seg kan det fort gjøres å finne noe pynt å tygge på, i verste fall svelge og må til dyrlegen i all hast.
På nyttårsaften så ber jeg alle ta hensyn til hunden sin og gjøre det best for den, jeg er usikker på hvordan Ylva vil reagere. Hun er skuddsikker men har tendens til å bjeffe over rare lyder, det beste er å ikke gjøre noen stor greie ut av det og holde seg rolig! Ikke stress opp hunden mer enn nødvendig.
God jul til alle hundevenner og blogglesere, vi har enda ikke nett hjemme hos meg derav dårlig blogging! Lover å komme sterkere tilbake!
Jeg har jo snakket endel om at jeg ønsker meg hund nummer to neste år. Men at det selvfølgelig er noen andre ting som må være i boks FØR jeg kan begynne å planlegge litt mer ordentlig og virkelig begynne å glede meg...
Dette er hva som må være "i orden" før jeg kan kjøpe enda en hund:
Må finne leilighet/hybel der jeg kan ha hund. Jeg skal jo studere i 3 år fremover, forhåpentligvis i Steinkjer, og da må jeg forsikre meg om at jeg kan finne en plass å bo. Jeg skal begynne å lete etter bolig over neste år fra februar og utover, men jeg skal jo ha hund på samme størrelse som jeg har nå så jeg kan ikke forstå at en hund kan være stor forskjell fra å ha to. Dessuten er hundene røytefrie, jeg bråker ikke og fester minimalt (egentlig så og si aldri), røyker ikke og er veldig punktlig av meg når det kommer til betaling, renslighet osv... Jeg er derfor ganske optimistisk når det kommer til å finne et sted å bo!
Ha økonomi nok. Jeg jobber jo deltid og har bil, og har allerede én hund fra før. Jeg må ha nok penger til å kjøpe hunden, betale vaksiner, mat, utstyr, helsesjekk og alle utgifter som kommer med hund - for TO stk. Jeg kan dønn ærlig si at jeg ikke synes Ylva er noen stor utgift for meg, jeg bruker i overkant mye penger på henne enn jeg egentlig må. Dessuten har jeg mye utstyr fra før som gjør at jeg ikke trenger å storhandle noe særlig for å få utstyr til hund nr. 2.
Ylva må være stabil og være "ferdig" på enkelte områder som hun nå fortsatt trenger trening på. Det vil si alene-trening og da spesielt i bilen, i tillegg trener jeg fortsatt for å få henne tøffere og for å unngå all utagering. Men på sistnevnte så har vi kommet så langt at jeg er fornøyd nok til at jeg kan skaffe enda en hund. Jeg vil ikke ta meg vann over hodet, og hvis jeg skal ha en valp til så må Ylva klare å være alene mens jeg trener valpen alene. Dessuten vil jeg at hun skal være et så godt forbilde som mulig og ikke påvirke valpen når det kommer til negative påvirkninger som da feks. utagering eller piping når jeg går min vei.
Til tross for dette så tenker jeg at det nå er perfekt å skaffe seg en hund til, jeg har friår og fri helt til august 2012 før jeg begynner på skole. Jeg vil ha sommer-valp og ønsker da å få valpen ca i mai eller litt før. Jeg jobber jo i stallen nå og der kan jeg ha med begge hundene, det er mye gratis sosialisering der også! Og hvis jeg får sommerjobb på campingen igjen så får jeg også ha med valpen dit. Jeg tror verken treningen til Ylva vil komme i veien eller økonomien, det er bare dette med boplass som er så usikkert...
Jeg får veldig forskjellig respons hos folk når jeg snakker om hund nr. 2 og det kan jeg forstå. Jeg er ung og folk tenker at jeg har livet foran meg, at jeg ikke burde skaffe meg så mye ansvar og forpliktelser. Men det virker ikke som folk virkelig har skjønt hvor mye Ylva og det å være sammen med hunder gir meg... Det er liksom livet mitt det nå, jeg fokuserer mer på hund og hundeholdet mitt enn noe annet. Og det går jo utover andre ting som enkelte ser på som "tap", men som jeg ikke bryr meg. Jeg ofrer lett en lørdagskveld på byen der "alle skal ut" eller en sammenkomst "dit alle skal". Eller en ferie til syden. Eller å kjøpe meg fine klær og god mat. Jeg ofrer alt det, for hund gir meg dobbelt så mye glede som alt det der gir til sammen.
Jeg har fått veldig mye skryt for alt jeg gjør med Ylva og hvor ansvarlig jeg er av meg, hvor godt jeg tar meg av henne og hvor flink jeg er med pengene mine. Men det kommer så uventet på meg fordi jeg rett og slett bare tar alt det som en selvfølge og aldri ser på hund som verken en deltidshobby eller som arbeid... Det er jo en livsstil! Det er min livsstil!
Ble langt det her... Hehe! Håper folk gidder å lese gjennom alt og kanskje kan kjenne seg igjen i det. Jeg håper jo at alt går seg til nå og at jeg KAN skaffe meg enda en kineser-valp. For det er det jeg har bestemt meg for. Da blir det ei nakentispe forhåpentligvis. Jeg ønsker å velge meg ut den tøffeste i kullet denne gangen hvis jeg kan, jeg tror også det ville være veldig bra for Ylva å få en selvsikker og uredd valp i hus. For hun er veldig lett å påvirke.
Jeg driver også å drømmer om å avle kinesere selv en dag... Etter at jeg har god økonomi, fått mye erfaring og tatt endel kurs om alt jeg må vite for å kunne sette i gang. Så tenker jeg at jeg skaffer meg hunder etterhvert som tiden går til å bruke i avl, vi får se hvordan Ylva blir som voksen og om jeg kommer til å avle videre på henne. For det virker som hun bare har vært litt "uheldig" i kullet, blitt bølla litt med og vært underst på rangstigen i flokken hos oppdretter. Dette ligger dog ikke så veldig dypt og det synes jo når jeg klarer å trene det bort. Vi får se, ingenting er bestemt enda!
Og den store drømmen er jo selvfølgelig å avle to raser, ha sommer-kennel for hund og katt og andre dyr, utdanne meg hundefrisør og drive en egen nettbutikk. Det er mange drømmer det! Og det er godt jeg har hele livet mitt foran meg så kanskje alt kan bli til virkelighet en vakker dag...
Har du drømmer og planer om hund?
Jeg føler jeg har skrevet mange treningsinnlegg om våre problemer og utfordringer, og jeg er redd det skaper et bilde av henne som en problemhund som jeg bruker flere timer hver eneste dag på å forbedre for å gjøre hverdagen vår utholdelig. Sånn er det ikke og jeg ønsker nå å fortelle litt positivt om min lille skatt.
For det første så fant hun ut at jeg var mamman hennes allerede etter 2 timer her, hun dulter fortatt etter meg og vil alltid ha kos. Hun elsker alle i familien og hver gang vi har vært på tur blir hun suuperglad når hun kommer inn for da må hun overfalle alle som er her, både de på to bein og de på fire.
Hun er så lydig som man kan forvente av en pubertetshund på 7 mnd, og jeg sverger på at hun ser hva jeg tenker bare ved å se meg i øynene. Når man først skal nevne øynene hennes så må jeg virkelig si at det finnes ikke et vakrere blikk enn Ylva-blikket. Hun kan sitte leeeenge og bare se rolig på meg, skakke forsiktig på hodet mens jeg prater til henne.
Hun har sine øyeblikk der jeg begynner å GRÅTE av LATTER, bare fordi hun er seg selv. For å nevne noe så var vi på jobb, og da kom jeg en gang litt brått på mens hun venta inne i salrommet med åpen dør. Jeg løp inn og hun så ikke hvem som kom fordi hun lå inne i rommet, og når jeg kommer frem til døra så hører jeg bare en skrikende lyd som betyr "DET KOMMER NOEN!!!!!!!!!!!". Hun fikk det da så travelt med å varsle at det kom fremmedfolk inn i stallen at hun snubla (er ganske høy karm og kanskje 30 cm ned til gulvet fra salrommet), og falt med trynet først, samtidig som det var så høyt og lyst et bjeff kan være. Noe sånt som "boffwææææjegtryner". Det var så hysterisk morsomt og jeg sitter her og ler fortsatt når jeg tenker på det. Jeg sto og lo helt alene i 10 minutter etterpå, mens hun bare så på meg med et veldig forvirra blikk.
Jeg ler også ganske godt når hun stikker trynet langt nedi sofan og blir liggende der mens hun lukter så hardt hun kan... Da høres hun ut som en snorkende gris, dessuten ser hun ut som en idiot når hun får bustehodet opp igjen med tenna på full tørk.
Dessuten ler jeg endel når hun gjør sånne ting foran kamera:
Jeg elsker måten hun ber om oppmerksomhet på, hun setter fremfotene sine på leggene mine eller låra mine (avhengig av om jeg står eller sitter da), og tapper dem som en katt gjør når den strekker seg og maler samtidig. Dette gjør hun også hver morgen. På en måte sånn som barn gjør når de drar hurtig i morens jakke for å spørre om noe, mens moren er opptatt... Men det er ikke irriterende, det er bare et veldig søtt triks som funker hver gang.
Dessuten elsker jeg at hun kommer og raper meg i trynet etter at hun har spist opp maten sin, for å si "takk for maten, det var nomnom!". Jeg synes også det er veldig sjarmerende at hun bevisst nyser kjæresten min i trynet, det har skjedd mange nok ganger at jeg må telle på to hender. Knis!
Og hun er veldig lett å trene, ikke minst. I dag var vi på trening og hun var en av de roligste (om ikke DEN roligste) hunden der. Kan legge seg ned og slappe av selv om det står en hund 1 meter unna hun ikke vil hilse på. Hun er enkel å få kontakt med, skjønner poenget KJEMPEFORT og blir dritglad når hun får ros. Hun er så iger etter å gjøre meg fornøyd at hun er bare en drøm når det kommer til trening altså... Det er jo derfor jeg synes det er gøy å holde på med henne uansett problem eller utfordring vi møter.
Jeg har aldri noen gang angret på at jeg kjøpte Ylva. Jeg er overbevist om at hun var ment til meg og hun gir meg stadig sånne "aha-opplevelser". Hun er det jeg lette etter og hun har fylt et utrolig tomrom i hjertet mitt som jeg har lett etter lenge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt "jeg har verdens beste voffs", men det er ikke få ganger.
Så jeg vil bare si til alle at Ylva er på ingen måte en håpløs hund og heller ikke en hund jeg vil kalle "problemhund", ikke i nærheten engang! Det eneste jeg har å si på Ylva er at jeg skulle ønske hun var tøffere og mindre underdanig. Hjemme er hun en drøm og det er hun også i alle situasjoner der hun føler seg selvsikker. Og det er stort sett hele tiden. Hun er bare en hund som trenger litt mer ekstra trening for å mestre, men det viktigste er at det er fremgang og at hun er villig til å mestre ting. Og det kan jeg med hånden på hjertet mitt si at skjer hver eneste dag.
Hun er jenta mi som jeg alltid vil elske og som alltid vil være fantastisk i mine øyne. Ylva er min drømmehund selv om hun bare trenger litt veiledning i blant, og det sier jeg ikke bare fordi hun er min. Det sier jeg fordi hun er den hun er!
Hilsen mammaen til verdens beste jente!
Først vil jeg si at jeg ikke har skikkelig internett, så det blir nok ikke så veldig mye blogging denne uka... Jeg har jo vært på elgjakt i helga, det ble to elger på laget men jeg fikk dessverre ikke skyte. Gøy var det likevel da!
Men det jeg skal blogge om nå er hvordan livet mitt var før jeg anskaffet meg hund... Hva de store endringene er og hvordan jeg hadde det før.
Jeg drømte jo om hund lenge før jeg fikk en, jeg drømte om min egen hund i minst 5 år. Jeg har alltid hatt mye dyr, jeg har hatt kaninoppdrett på opptil 80 kaniner samtidig, hester, chinchilla, rotter, minigris, hamstere og mus. Bare det har vært et eventyr i seg selv. Men jeg følte alltid at det var noe som manglet, jeg ble aldri "mett" og knyttet ingen ekstremt sterke bånd til noen av dyra jeg hadde - selv om jeg selvfølgelig var veldig glad i dem! Men ikke i noen ekstrem grad.
Så det var jo dette hullet da, et savn som konstant var til stedet men som jeg ikke visste hva var. En hund virket så langt borte og urealistisk å tenke på for meg i lang tid, da hund er det mest "krevende" dyret du kan skaffe deg. Ikke fordi det er så vanskelig å ta seg av en hund, men fordi det er et enormt ansvar. Og det er ikke noe du bare kan kvitte deg med på samme måte som feks. en kanin. En hund knytter man sterke bånd til og de varer livet ut, både for deg og for hunden. Dessuten koster en hund mye penger, så det var ikke noe jeg uten videre kunne kjøpe meg og betale for selv. En hund skal helst være med overalt, det er et ansvar du bærer med deg i gjerne over 10 år.
Jeg var sikkert mye mer sosial i forhold til festing og å besøke venninner før jeg fikk hund. Jeg mener, jeg hadde jo ikke noe annet å foreta meg? Pengene mine brukte jeg på ting som de fleste ungdommer gjør - mat, klær og overfladiske ting jeg egentlig ikke hadde bruk for. Jeg satt gjerne flere timer på facebook og kjedet livet av meg, jeg husker jeg ofte tenkte "denne tiden kunne jeg brukt på en hund...".
Sannheten er den at jeg ikke savner noe av det gamle livet mitt, jeg savner ikke fester og jeg savner ikke det å ha mer "frihet" uten hund. Jeg fant ting å fokusere på til de graaader, noen ganger var det skriving og andre ganger var det å veie minst mulig. Så kunne det endre seg til å finne ekstra vakker musikk, eller å strikke eller å planlegge ett eller annet som jeg ikke orket å gjøre ferdig (vi har endel halvferdige kaninbur jeg har begynt på feks). Jeg måtte ha noe å feste fokuset mitt på, og jeg innser jo nå at det fokuset egentlig var hund. Men som jeg ikke orket å fokusere på før det var sikkert at jeg kunne få meg min egen hund...
Det går ikke en dag uten at jeg ikke nevner ordet "hund" eller "Ylva". Ikke EN eneste dag. Og jeg tenker nok på hund og hunderelaterte ting 70 % av dagen, det er ikke å overdrive heller. Jeg har et ekstremt behov for å snakke om hund og jeg føler meg faktisk ganske stressa hvis jeg er sammen med folk som ikke orker å snakke om hund. Familien min og mine nærmeste er heldigvis glade i hunder og orker hundepratet mitt. Men jeg føler også at jeg har mistet enkelte venner som ikke gidder hundepratet mitt, det er kanskje dumt - men jeg savner dem ikke. Overhodet. Personer som ikke interesserer seg for meg og det jeg er mest lidenskapelig opptatt av orker jeg ikke være sammen med. For jeg skjønner ikke hva vi skal snakke om eller hva vi skal finne på hvis jeg
1: Ikke får ta med meg Ylva og at hun ikke kan være sammen med oss.
2: Vi ikke kan snakke om hund.
3: H*n har en dårlig holdning eller 0 interesse av hund i det hele tatt.
Så da får jeg heller miste de vennene jeg må miste, og finne meg nye som interesserer seg for det samme som meg. Og det har jeg også forsåvidt funnet!
Poenget jeg skal frem med i dette innlegget er at JA, jeg hadde bedre tid, bedre råd til å kjøpe ting til meg selv, mer interesse av å være sammen med "andre mennesker" (ikke hundegale folk) på fritiden min og ikke minst TENKTE mye mer på ting og tang enn etter jeg fikk hund.
Men var jeg lykkelig? NEI. Er jeg lykkelig nå? Herregud, JA! Jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå, det er helt sant og ikke noe jeg bare sier. Ylva og hunder generelt har gitt meg en ubeskrivelig glede, jeg får et adrenalinrush og sommerfugler i magen bare jeg tenker på fremtiden min og alle hundene jeg skal møte og skaffe meg! Alle de flotte menneskene jeg skal møte, alle utstillingene og konkurransene jeg skal delta i og ikke minst; da jeg endelig kan begynne å planlegge mitt eget oppdrett og bygge min egen kennel. Jeg er så lykkelig nå, og jeg er overbevist om at jeg kommer til å forsette å være det fremover uansett hvordan alt det andre endrer seg - så lenge jeg har en hund i livet mitt så har jeg det FANTASTISK!
<3
Som jeg skrev i et innlegg tidligere tenker på jeg hund nummer to og jeg tenker mye på dvergpuddel eller i hvert fall en puddel. Rett og slett fordi jeg føler jeg trenger en hund som tar ting litt fortere og som er mer ivrig etter å jobbe... Vel, jeg har diskutert dette både med meg selv og med Hege et par ganger, og jeg lurer på om jeg ikke like så godt skal prøve å konkurrere med Ylva! Eller en kineser i hvert fall. Hun trenger et par repetisjoner før hun forstår hva hun skal gjøre, og hun er jo matgal delux. Jeg lurer på om jeg like så godt skal prøve å se hva jeg får til med henne og da bare bruke litt lengre tid og ha mer tålmodighet.
For når jeg tenker meg om så er jo typiske "konkurranse-raser" noe som går igjen, fordi folk har fått det for seg at enkelte raser passer bedre til konkurranse. Vel, hva om hundetrenere som drev med typiske konkurranse-raser som BC, flat, sheltie, kelpie osv prøvde å trene med andre raser som ikke er så typiske å se i konkurranse da? Jeg lurer på hvilket resultat det ville bli, og om kanskje noen av selskapsrasene kunne slå bruksraser! For mennesker flest som skaffer seg kinesere vil jo ha en selskapshund. Det er vel få (om ingen) hundetrenere som kjøper seg en sånn hund når man skal konkurrere...
Det fikk meg virkelig til å tenke at "hvorfor skal jeg bytte rase hvis jeg kan få til det jeg vil få til med den rasen jeg elsker?" For selv om det er mye dårlig gemytt i rasen og enkelte hunder er veldig pinglete av seg (inkl min), så må jeg da klare å trene bort det og trene fram det jeg ønsker, ettersom jeg har kommet så langt jeg har med Ylva allerede... Det er bare i nye omgivelser og i situasjoner hun utagerer og blir en "problemhund", men ikke ellers. Hun er fantastisk i hverdagen og det er jeg veldig fornøyd med. Og de er fryktelige opptatt av å gjøre eier til lags, stikker aldri av (med mindre du får unntaket), og er som sagt matvrak. For det er jo kinesere jeg falt pladask for og fortsatt gjør jeg det - så hvorfor ikke bare fortsette med rasen?
Jeg drømmer også om å starte å avle chinese crested, men da finne de tøffeste kineserne som finnes i verden og avle litt "brukslinjer"... Altså en TØFF kineser som er mye mindre skeptisk og nervøs av seg. Det hadde vært helt fantastisk å få til tror jeg!
Må vel gå litt inn i meg selv (og Ylva forsåvidt) for å finne ut hva jeg vil... For hvis jeg skal ha en kineser til så blir det mye mer aktuelt med en valp, ettersom det er så og si null samkjønnsaggressjon. Men vi får se, kanskje jeg bare venter enda et år før jeg begynner å tenke på nummer to...
I love my chinese crested (pp)!
Nå stikker jeg til Oppdal på elgjakt, så blogges (bjeffes) vi på søndag!
Når man skaffer seg hund vet man aldri helt hva man får, selv ikke når man kjøper en valp. De fleste ønsker seg en hund som er lettrent og som oppfører seg høfflig og pent, som kan omgås andre hunder fint og som hilser og er glad i fremmede mennesker. De ønsker seg en hund som tisser og bæsjer ute og som aldri forsvarer noe ovenfor noen. En hund som elsker kos og lek, men som alltid slapper av når menneskene slapper av... En hund som tilpasser seg vårt liv perfekt og som ikke er til bry.
Det er sjelden man får en sånn hund uten trening. Det er egentlig de færreste hunder som blir sånn "av seg selv". Dette kommer jo selvfølgelig mye an på rase og treningsmetode, men man bør tilpasse treningen etter hvilken personlighet hunden har.
Jeg var flink med å sjekke opp oppdretter og visste vel sånn någenlunde hva jeg gikk til, selv om jeg har fått meg mine overraskelser også. Jeg visste ikke at Ylva var så underdanig, forsiktig og skeptisk av seg. Det var en sjanse jeg måtte ta og jeg måtte ta det jeg fikk og gjøre det beste ut av det. For det er det det handler om. Man sender ikke en hund videre bare fordi hunden ikke ble så perfekt som man hadde håpet. Snakker ikke om meg selv nå, men mange andre. Jeg blir rett og slett forbanna når jeg ser mennesker selge valper som er 4-5-6 mnd gamle, fordi valpen ble for krevende eller "vi kan ikke gi det h*n trenger av trening". Fordi valpen ikke var "bra nok" eller levde opp til eiers forventing av hvordan det er å ha valp.
For det å trene en hund og å klare å lykkes i oppdragelse, sosialisering o.l. er MYE ARBEID. Det tar mye tid og man må være klar for det. Jeg er så interessert i hund at jeg ikke ser på hundetrening som arbeid eller at det "tar opp tiden min". Jeg er veldig glad i utfordringer når det kommer til dyr og jeg liker veldig godt å trene med Ylva, uansett hvordan hun oppfører seg. Det er jo selvfølgelig mer moro når hun lykkes enn når hun feiler, men likevel skal man ikke sette for høye krav. Jeg tok det jeg fikk og jeg gjør uten tvil det beste ut av det. Jeg har en veldig førermyk hund som tåler veldig lite korrigering i det hele tatt. Hun tåler å bli snakket strengt til, men jeg kunne aldri funnet på å korrigere fysisk eller påført henne smerte. Rett og slett fordi jeg da ville ødelagt henne og ikke minst ødelagt tilliten hun har til meg. For hvis hun ikke kan stole på meg, hvem kan hun da stole på?
Det er veldig smertefullt å se mennesker som kjører en vei hele veien. Spesielt i tradisjonell trening der "mennesket er dominant og hunden må holdes i sjakk for å ikke ta over huset"... Det er trist å se hundeeiere som eier feks. myyyyke fuglehunder og som bruker strenge metoder som å klype hunden sin, filleriste den osv, når den gjør feil... Det skal man jo ikke gjøre med noen hunder, men likevel. Det er ikke få ganger jeg har sett skvetne, nervøse og ekstremt dempa fuglerhunder som følger med alt og alle, utagerer og som blir rykket frem og tilbake i båndet. At de er jakthunder betyr ikke at de er så veldig hardhuda. Fuglehunder var bare et eksempel på at mange av dem får feil type trening og for hard trening.
Jeg har likevel forståelse for at noen hunder TRENGER korrigering for å fortelle at "dette er ikke lov". Hunder som er mer selvstendige og skarpe gemyttmessig der psyken er veldig stabil og hard tåler korrigering mye bedre enn myke hunder.
Jeg går positivt så mye jeg kan. Ylva driver jeg bare positivt med og forsterker adferden jeg liker, jeg lar henne finne ut av ting selv og prøver å få henne til å mestre ting for å styrke selvtillit. Hun er aldri bøllete med andre hunder nettopp fordi hun er som hun er, og jeg korrigerer ALDRI når hun flekker tenner eller prøver å si ifra til andre hunder at "nå er jeg veldig usikker, trekk deg unna". Det ville bare forsterket usikkerheten. Hvis ikke den andre hunden tar hintet blokkerer jeg den og tar den unna Ylva, det er spesielt unge voldsomme hunder som er dårlige i språk som kan tolke signalene hennes feil og bli enda mer oppgira/pågående.
Jeg kommer alltid til å legge opp treningen min etter hundens behov. Alltid. Og man må huske at selv om man ikke får det man ønsker seg når man velger hund, så kan man faktisk gjøre noe med det! Det er det som er så flott med hunder, de vil jo jobbe for oss og gi oss det vi ønsker oss. De vet ikke alltid hvordan, men en hund er veldig ærlig og åpen. Den forteller deg hele veien hvordan den takler ting og hva den synes er greit, mennesket må bare lære seg å se skikkelig og tolke riktig. Gi hunden din det den trenger og du får den hunden du vil ha!
Jeg driver allerede å vurderer anskaffelse av hund nummer 2... Neste år skal jeg flytte på leilighet til Steinkjer og gå HINT i tre år (tror jeg da). Jeg vil jo da ha med meg Ylva, og må begynne å lete etter plass jeg kan ha hund allerede etter nyttår. Jeg håper det ikke blir helt umulig ettersom jeg er ryddig og rolig av meg, og har heller ikke verdens største hund. Hun er jo også røytefri da så...
Planen min er å skaffe meg en dvergpuddel. Det mest ideelle for meg hadde vært å få tak i en voksen hund, men jeg tror ikke jeg er så heldig... Det er få dvergpudler (har enda ikke sett noen faktisk), eller pudler generelt ute for omplassering. Det er jo egentlig en bra ting da det tyder på at folk trives med hundene sine. Jeg tenkte på om jeg kanskje skulle skaffe meg en naken kineser-gutt, men det blir det ikke nå ettersom jeg vil ha en litt mer bruksrase jeg kan konkurrere med eller som tar ting litt fortere. En hund med litt mer IQ og arbeidsmotivasjon!
Dvergpudler har lite samkjønnsaggressjon og er generelt flotte hunder. Jeg liker også pelsstellet, selv om puddelen blir klipt i vanlig sportsklipp og skal være brukshund - ikke utstillingshund.
Jeg har jo selvfølgelig mest lyst på valp, men Ylva har da knapt fylt 1 år hvis jeg skal få valp. Og jeg lurer på om det er lurt ettersom hun har de problemene hun har. Jeg lurer på om det kanskje er bedre for henne å få en voksen hund i hus som er god i språk og som hun kan se opp til ettersom hun enda ikke er voksen selv. Og jeg vil ikke at den evt. nye valpen skal plukke opp hennes uvaner og skeptiske holdning til ting... Selv om jeg selvfølgelig må trene og sosialisere den nye valpen alene, så er det jo ikke til å unngå at valpen kommer til å plukke opp noe likevel.
Liker ikke utseendet der jeg ikke kan se ansiktet på hunden, så klippen helt nederst til venstre er det jeg ønsker å ha på min puddel! Men alle var nydelige da... Sukk.
Og neste gang jeg skal ha kineser blir det noe sånn som det her;
Prikke-kineser med stor og fyldig crest! *Sikle, sikle*
Jeg har allerede kontaktet forskjellige oppdrettere av dvergpuddel, bare for å gjøre research og komme inn i miljøet.
Jeg har fortsatt et halvt år i tenkeboksen, mye kan jo være forandret da og kanskje det ikke passer i det hele tatt. Den største forutsetningen for ny hund er jo at jeg får leie en leilighet eller hybel der jeg kan ha hund! Og jeg synes ikke Ylva er vanskelig eller er mye arbeid selv om vi sikkert har trena over gjennomsnittet med problemer enn det andre hundeeiere gjør.
Jeg trodde heller ikke at jeg ville bli så valpesyk så fort, ettersom hun fortsatt er valp og er nå inne i verste trassalderen med spøkelser overalt og utageringer på ingenting. Dessuten er hun VELDIG opp og ned... Så vi får se, jeg har vel egentlig overbevist meg selv om at jeg snart må ha hund nummer 2 ettersom jeg har heeeeeeeelt hundedilla og kommer til å ha det resten av livet mitt...
Det finnes mange forskjellige hunderaser i verden. Da jeg var på utkikk etter min første hund ble selvfølgelig mange vurdert, og det etter
- Hva jeg kunne tilby hunden
- Hva hunden kunne tilby meg
- Størrelse på hunden og utgifter som kommer med hund, ofte jo større jo "dyrere i drift"
- Pelsstell
Og til slutt:
- Kjemi og hva som tiltalte meg utseendemessig
Det var selvfølgelig mange raser jeg ønsket meg bortsett fra den jeg har nå, og det er det jo også fortsatt. Likevel er det mange raser jeg IKKE skal ha. Dette innlegget er ikke ment for å fornærme noen og jeg har nevnt disse rasene ettersom de IKKE passer MEG og MITT HUNDEHOLD. Det betyr ikke at rasene ikke passer deg! Så no offence mot andre, dette er et veldig personlig innlegg :-)
Border Collie og Schäferhund
Blandinger av disse inkluderer også. Dette har ingenting med de hundene jeg kjenner og som jeg omgås i hverdagen, men flertallet jeg har sett utenom. Ted er for eksempel den flotteste og snilleste bc'en jeg noen gang har møtt! Men jeg liker ikke kroppspråket og gjeterinstinktet til disse to rasene og jeg liker ikke at de er så intense. Blir for intenst for meg og jeg føler ikke at jeg kan få den kontakten jeg får med andre raser.
Men jeg liker at de er arbeidsvillige! Og de er utrolige flotte å se på begge to, nydelig utseendet. Men rett og slett ikke hunder som passer meg.
Elghund, Jämthund, Chow Chow, Leonberger, Newfoundlandhund...
Igjen, nyyydelig hunder å se på. Men jeg kommer alltid til å ville ha inne-hunder med mindre jeg flytter ut i skogen. Så pelshund som røyter ekstremt er ikke min greie da jeg allerede bor sammen med elghund. Har ikke noe i mot lynnet eller utseendet, bare selve pelsen...
Dachs
Stygg (sorry, men liker ikke små pølsehunder som ser uproposjonerte ut i kroppen), spesielt strihåra. Mye gemyttproblemer og er vel kåra som en av de mest aggressive mot andre hunder? Uten at jeg skal si det sikkert. Ingenting som tiltaler meg ved dachs, de er også veldig sta og egenrådige.
Chihuahua
Jeg synes ikke de er fine og det er altfor liten hund for meg. Hadde tråkka på den tror jeg, enkelte ganger tråkker jeg på Ylva også. Haha! Og hun er betydelig større. De er mye mer gneldrete og er veldig også ganske sta og egenrådige. Mye hund i en for liten hund.
Cavalier King Charles Spaniel, Pekingneser, Shih Tzu, Tibetansk Spaniel
For mye selskapshund for min smak rett og slett! Cavalieren er det for mye helseproblem med og jeg liker ikke de utstående øynene. Pekigneser ser helt feil ut, Shih Tzu er alt for mye pelsstell og har heller ikke noe som tiltaler meg. Dessuten er vel ingen av de disse to noe lette å trene. Tibben er vel blant de mest sta selskapshundene du får. Skal jeg ha selskapshund skal jeg ha en lettrent rase som finner seg i mine regler og som er med på det jeg vil den skal være med på. Så her går det både på gemytt, helse og utseendet som blir feil for meg.
Bedlington Terrier, Russisk svart terrier, Riesenschnauzer
Det er vel bare pinscher og boston terrier jeg liker av terrier-katogorien... "Bartehunder" som schnauzer er jeg heller ikke keen på. Egenrådige og sta, dessuten er det vel mye samkjønnsaggressjon ute og går... Bedlington terrieren vet jeg lite om, bortsett fra at den har verden styggeste utstillingsklipp. Jeg liker hunder som er litt myke og som er villig til å lære seg ting og lette å motivere... Og terriere ser jeg på som en håndfull og som har litt for mye attitude for min smak. Liker ikke hunder som skal yppe seg eller som rett og slett er ute etter å ha ta andre, spesielt samme kjønn.
Håper jeg ikke har fornærmet noen ved dette innlegget. Hunder som ikke passer for MEG kan være PERFEKT for andre! :-)
Hvilke raser vil du ikke ha og hvorfor? Jeg blir ikke fornærma hvis noen sier "nakenhund fordi den er stygg!" ;-)
Alle bilder fra google.com
- Hvordan skal jeg komme i form og bli slank?
Skaff deg en hund.
Etter at jeg fikk egen hund er jeg mye mer ute, går tur hver dag og utnytter dager det er oppholdsvær i stedet for å sitte inne på PCen eller å se på TV. Jeg har heller ikke råd til å kjøpe sjokolade og brus når jeg har hund fordi jeg heller vil bruke pengene mine på halsbånd og hundegodbiter.
- Hvordan blir jeg mer sosial?
Skaff deg en hund.
Jeg drar på hundetreff, utstillinger og snakker mye lettere med folk når jeg har med hund. Rett og slett fordi det alltid er noe å snakke om når du har en hund i andre enden av båndet, det går begge veier. Fremmede mennesker kommer mye oftere bort til meg når jeg har hund der enn når jeg står alene.
- Hvordan sparer jeg penger?
Skaff deg en hund.
En hund koster penger og du må alltid ha penger på konto i tilfelle noe skjer. Tanken på at hunden min kanskje må på akutt dyrlege-besøk og trenger medisiner for å overleve er god nok grunn for meg til å alltid ha så mye penger som mulig på konto. Jeg har ikke råd eller samvittighet lenger til å gå og kjøpe meg ting jeg ikke trenger.
- Hvordan finner jeg min beste venn?
Skaff deg en hund.
Den elsker deg betingelsesløst og dypt, feirer nyttårsaften hver eneste morgen og vil være sammen med deg hele tiden uten å gå lei.
- Hvordan blir jeg mer engasjert?
Skaff deg en hund.
Jeg gråt aldri før. Ikke når jeg så døde mennesker på TVen eller når noen bekjente hadde skada seg hardt eller dødd. Jeg gråt ikke når jeg slo meg og hadde stort sett et hjerte av stein. Jeg har grått mer siden jeg fikk hund i hus enn jeg har de siste 5 årene i mitt liv. Rett og slett fordi jeg får mer medfølelse, forståelse og blir mer engasjert i andre mennesker og deres liv. Jeg bryr meg mer.
- Hvordan blir jeg lykkelig?
Skaff deg en hund.
Hun får meg til å le og smile hver eneste dag. Bare fordi hun er som hun er og fordi jeg får sommerfugler i magen hver gang jeg tenker på at "hun er bare min hund".
En hund er hovedingrediensen til å få et bra liv. Helt sant.
Jeg har kåret en tilfeldig vinner av de som svarte meg på spørsmål i dette innlegget. Det var 15 lesere som svarte meg på mine spørsmål, selv om jeg skulle ønske det var mange flere som hadde tatt seg tiden! Men tusen takk til dere som svarte, jeg ble veldig glad for de varme kommentarene deres. Dere er alle kjempeherlige!
Jeg fikk Hege til å si et nummer mellom 1 til 15, hun visste ikke hvorfor jeg spurte og svarte da 4 helt randomly. Caninecorner var nummer 4, så da kan jeg bare gratulere deg. Svaret ditt var så sammenhengende at jeg ikke føler jeg trenger å ramse opp spørsmålene igjen.
Dette svarte Caninecorner på mine spørsmål om seg selv og om min blogg:
Jeg kommer egentlig fra litt utenfor Bergen (Sotra), men flyttet til Asker nå i sommer. Det var fordi jeg nå går dyrepleierstudiet på Norges veterinærhøgskole. Jeg trives veldig godt her vi bor, spesielt siden jeg er avhengig av kollektiv transport så er det greit å være såpass sentralt, men jeg savner de gode turområdene vi hadde på Sotra.
Jeg er 18, blir 19 i Desember. Og jeg har en hund, Tyson, som er tre og et halvt år.
Husker ikke helt hvordan jeg fant bloggen din, om det var gjennom canis eller om du kommenterte på min, men (hvis jeg husker riktig) så opprettet du den litt før du hentet Ylva, og det var da jeg fant den først. Jeg liker den fordi jeg leser de fleste hundeblogger, i hvert fall de som skriver bra og interessant, og fordi jeg selv er interessert i CCPP. Jeg synes det er gøy å lese både om de mer genrelle tingene du skriver, men også spesifikt om Ylva og de utfordringene dere møter.
Jeg synes vel egentlig innholdet er greit slik det er, kommer ikke på noe spesifikt. Og jeg koser meg med både teksten og bildene.
Jeg drømmer om å drive mer aktivt med hund, både med atferd og som instruktør. Absolutt store drømmen (hvis jeg bare vinner stort i lotto) er å ha et skikkelig hundesenter, med dyreklinikk, Aqua Dog lignende, kurssted osv osv osv. XD hehehe. Det er lov å drømme.
Caninecorner har en kjempeflott blogg som du finner HER!
Jeg vil takke alle andre som svarte og da spesielt Sunniva. Jeg ble virkelig rørt av svaret ditt og jeg lover å poste noen tekster som ikke handler om hund og som kommer innerst fra hjertet mitt. Jeg kan jo fortelle deg det at grunnen til at jeg ikke poster sånne innlegg mer er fordi jeg har det veldig stabilt og godt nå. Da jeg postet sånne innlegg ofte hadde jeg store problemer på alle fronter og inni meg, og måtte ha en plass jeg kunne lagre alt det vonde. Som da ble i tekstene mine. Jeg tror du kjenner deg mye igjen i tekstene mine fordi jeg tror vi egentlig er ganske like, eller at du i hvert fall føler du er lik meg der jeg var DA sånn som du er NÅ?
Jeg kan godt skrive sånne tekster, men da blir det ikke like sterkt som før tror jeg... Jeg har en ganske syk tankegang når jeg først havner i feil spor, og det er mye verken du eller andre som har lest de følsomme tekstene mine vet om meg. Og en dag kom jeg til en ende der det sa stopp, hvor jeg ikke trenger å skrive vonde tekster. Det er ille å tenke på at hvis jeg noen gang skal bli en stor forfatter så må jeg skade meg selv psykisk, jeg må gjøre meg selv deprimert for å se mørkt på ting igjen og bli overfølsom. For jo mer vondt jeg føler, jo bedre skriver jeg...
I hvert fall så vil jeg gi deg litt håp, og forteller deg nå at du ikke må gi opp. Du kommer til å finne Mr. Perfect, selv om det ikke finnes noen som er perfekt. Du vet han du drømmer om og som du ser om igjen og om igjen i hodet? Han dukker opp en dag, rett foran deg! Og han er mye bedre enn du hadde forestilt deg, du må nyte han og tiden dere har sammen. Og husk at det ikke haster å få seg kjæreste nå, jeg fant ikke min perfekte match før jeg sluttet å lete etter den... Jeg synes fortsatt det er uvirkelig at jeg fant han jeg hadde lengtet etter så lenge.
Lykke til og jeg ønsker deg alt godt!
Etter at jeg var på blogg.no har jeg fått et betydelig høyere tall lesere på bloggen min. Som jeg synes er kjempegøy! Mitt mål med denne bloggen er å informere andre om vettug hundehold, å tipse om forskjellige gode produkter, utstyr og ikke minst måter man kan trene hund på. Jeg ønsker også å ha en slags dagbok for Ylva, sånn at jeg lett kan se tilbake på hvordan det var før. I tillegg tar jeg mange bilder som jeg liker å redigere og legge ut!
Men, jeg lurer hvem som leser bloggen min? Hvem er dere egentlig?
Jeg håper dere kan svare på mine spørsmål jeg har til dere, anonym eller med navn. Det velger du selv :-)
Jeg blir veldig glad hvis akkurat DU tar deg tid til å svare. Jeg trekker ut en tilfeldig person som får svarene sine publisert i et eget innlegg og som får linket til bloggen sin - hvis du har det! :-)
...is gorgeous.
Selv om hun er skitten i pelsen og har fått bart igjen...
...når du bruker mer penger på bikkja enn deg selv!
Jeg er for det første svært sparsom av meg! Pengene jeg brukte for å kjøpe Ylva sparte jeg opp fra sommeren 2010, sånn i TILFELLE jeg kom til å kjøpe meg hund. Det var jo ikke meningen at jeg skulle kjøpe meg hund i det hele tatt (foreldrene mine mente det ikke passet), men jeg hadde 10 000 kroner gjemt unna bare i tilfelle. Så skrapte jeg sammen 3 000 til. (Hun kostet 13 000 kroner som er en normal valpepris).
Jeg satte også opp et budsjett over alt utstyr jeg trengte til henne, fôr, vaksiner og dyrlegebesøk osv. Da fant jeg ut sånn ca hva jeg kom til å bruke på henne det første året og kunne derfor lage en oversikt over hva jeg trengte å sette av og hvor dyrt det faktisk var å ha hund.
Ettersom jeg var både sparsom og økonomisk av meg så fikk jeg mye penger til overs. Penger jeg egentlig kunne brukt på andre ting, men som jeg fant ut jeg heller ville spare.
For å si det sånn... jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte noen dyre klær eller i det hele tatt flere plagg klær til meg selv. Jeg går mindre ut og unngår å dra kortet når det kommer til mat (småting som feks. milkshake, sjokolade, brødmat). Hvorfor skal kjøpe jeg sånne dustete ting når jeg har brødskiver og pålegg hjemme?
Jeg kvir meg rett og slett for å kjøpe noe til meg selv og står lenge og tenker "trenger jeg virkelig dette?"
Men når jeg shopper til bikkja derimot... Nei, da er det veldig lett må jeg tilstå. Senest i går handlet jeg for 600 kroner på alphadog.no, en t-skjorte, sæle med forskjellig tilbehør og min første kong. Var kjempefornøyd og tenkte bare "pytt pytt".
Jeg elsker å ha mange bånd, kobbeler og div andre hundeting i forskjellige farger og med forskjellig design! Ikke for å pynte henne opp (jeg tar ikke klær på henne med mindre det er helt nødvendig feks), men mest for min egen del og fordi jeg eeeeelsker å shoppe til bikkja.
For de som ikke har skjønt det enda så er ikke hund for meg en hobby - det er en livsstil.
Flere som har lettere for å shoppe til bikkja enn til seg selv?
Fant dette bildet på eksterne harddisken min... Sukk. Dette var vel de første dagene etter jeg hadde henta henne hjem, bare 9 uker gammel! Egentlig har jeg gått og venta på å bli ferdig med tissing inne, valpebiting, raptuser osv... men glemte jo helt at valper er det mest fantastiske i hele verden. Blir skikkelig valpesyk av å se på disse bildene, og jeg har jo fortsatt en valp! De vokser opp alt for fort!
Og her ved 20 ukers alder. Hun er snart 5 mnd. gammel nå. Men fortsatt like søt og er litt mer "folkelig" av seg, hvis man kan si det sånn ;-)
Først skal det sies at jeg ikke har noen lang erfaring å dele med dere, ettersom jeg bare har ett individ selv og dette er mitt første individ. Jeg har heller ikke møtt så veldig mange, og kan derfor bare fortelle om min erfaring med hvordan jeg opplever rasen Chinese Crested. Det er to varianter; jeg har pudderkvast som heter Powder Puff. Så har du den nakne som bare heter Chinese Crested.
For det første så er den svært lettlært og veldig smart. Ylva tar ting med en gang og da sitter det, hun er ikke sta og ikke skeptisk til nye ting. Hun er veldig nyskjerrig og ivrig på å se hva jeg driver med. Hun går allerede fint i bånd, er husren og kan flere kommandoer, og hun er ikke engang et halvt år gammel. Hun apporterer selv og elsker mat - derfor enkel å dressere med belønning.
Jeg vil liste opp negative og positive sider med rasen:
Raske og spretne: De er godt egnet til sporter som agility, freestyle og andre øvelser der fart er involvert. De er glade og veldig ivrige, lett å jobbe med og lekne. Jeg liker hunder med fart i! Røytefri og allergivennlige: Utrolig deilig å kunne ha bikkja i alle møbler uten å måtte støvsuge et eneste hundehår etterpå! Dessuten har rasen silkemyk pels som er kjempedeilig å ta på. Allergivennlig er jo et pluss for de som er allergiske, men jeg er heldigvis ikke det.
Hengivne og opptatt av eier: De vil helst være sammen med deg hele tiden og er derfor ekstrem enkel å trene kontakt med. De elsker å kose og viser ofte hvor mye de faktisk elsker deg.
Mange forskjellige oppdrettere og få helseproblemer: Det er mange oppdrettere og mange FLINKE oppdrettere i Norge som avler denne rasen. Det er få helseproblemer generelt og flinke oppdrettere avler bort de som det er mulige å avle bort (de parrer ikke to bærere feks.). Det gjør researchen noe enklere og lettere da det er flere å velge mellom, og også lettere å få tak i valp når det passer for deg. Valpeprisen ligger på 13 000 kroner som er en flott pris for en så liten og fantastisk hund (sammenlignet med andre miniatyrhunder som ofte koster 20-30 tusen kroner...)
Fin størrelse og aktivitetsbehov: Ikke for liten og ikke for stor når man er på utkikk etter en liten hund. Veier ca 5-6 kilo ved voksen alder selv om det finnes avvik fra rasestandard. Den elsker å løpe og gå tur, men klarer seg fint med mildere mengde morsjon også. Det er nok mye hva du gjør det til selv og hvordan du former hunden. Jeg liker å ta meg en fjelltur engang i blant, men ikke hver dag. Jeg er opptatt av agility, men har late dager også. Så rasen er akkurat midt på treet sånn sett!
Gemytt og nervøsitet: Så til de mer negative sidene. Det er mye dårlige gemytt i rasen og man må derfor være nøye med oppdretter, og hils helst på begge foreldrene. Rasen er av natur (etter hva jeg har forstått) litt sær og tilbakeholden mot fremmede, og jeg ser det hos Ylva. Hun er ikke en åpen valp som styrter mot alt og alle for å hilse, men det er jeg veldig glad for også. Hun bryr seg stort sett ikke om andre mennesker, selv om hun gjerne hilser på hvis hun vil. Hun er ikke redd, bare litt "careface". Selvfølgelig helt motsatt mot meg, ikke noe likegyldighet ovenfor oss hun kjenner godt.
Hun har bjeffet og vist nervøsitet ovenfor andre hunder og noen små barn, men dette har vi omtrent trenet bort på 2 uker med intens oppfølging. Så jeg er overbevist om at så lenge man sosialiserer riktig og mye, så går dette seg til.
Myke hunder: Jeg ble fortalt at dette var en veldig fin førstegangshund, og jeg er til dels enig. Jeg har satt meg VELDIG mye inn i hundetrening, hvordan takle eventuelle problemer som kan komme og er opptatt av å BRUKE hunden til noe. Det er ikke alle som er slik. Dessuten tror jeg dette er en rase som generelt er ganske myk av seg og som ikke tåler korrigering noe særlig. Jeg bruker kun positiv forsterkning og klikker i hverdagslydighet, triks osv. Jeg er veldig obs ovenfor mitt eget humør og hvordan jeg påvirker hunder via energi, jeg prøver å være rolig i alle situasjoner og bruker mye ignorering. Ylva tåler knapt et strengt "nei", og jeg er derfor ekstremt forsiktig med hvordan jeg behandler problemer som tygging på sko, spising av ulovlige ting osv.
Om man skal få til en kineser og få en trygg og stabil hund, så må man sette seg mye inn i rasen og være villig til å gå positivt fra dag én. Man må ikke ta affære for at hunden er sjenert eller blir redd, man må opptre rolig og vise hunden at den kan stole på deg og at du er en trygghetskilde.
Bjeffing, hjemme-alenet-trening: Disse hundene har STEMME! Og de var jo brukt som vakthunder i Kina før, så det er ganske vanlig at de varsler om rare lyder eller om det kommer fremmede folk. Vi har trenet mye på dette med bjeffing og Ylva bjeffer egentlig svært lite. Jeg HATER bjeffing og derfor er jeg veldig glad for at trening kan begrense bjeffing veldig mye. Hundene er svært hengivne ovenfor eier og kan derfor være vanskeligere å lære dem til å være alene hjemme. I hvert fall over lengre perioder. De er ikke veldig selvstendige og det er dette vi trenger å jobbe mye med fremover nå. Det er dog ikke et digert problem for meg, Ylva klarer seg fint så lenge hun har noe å drive på med eller har selskap av en annen hund. Dessuten er hun stort sett med meg overalt.
Teiping: Dette er det som drar mest ned for min del. Nakne skal etter rasestandard ha ståører og man må teipe fra de er små valper til omtrent 4-5 mnd. alder (som regel) til brusken er stivnet. Puffer kan man velge om man vil ha ståører eller hengeører, men det er helt klart finest når de står. Dessuten er de minst utsatte for ørebetennelser da. Jeg synes det er et ork og det ser jo helt dust ut... Får mange rare spørsmål også.
Bortsett fra dette så har jeg egentlig et veldig godt intrykk av rasen og kommer nesten uten tvil til å skaffe meg en kineser til som hund nr. 2. Det kan være endel pelsstell for noen, men jeg synes bare det er gøy å drive på med pels. De må bades ca hver 2-3 uke og barberes i ansiktet hver 2 uke.
Ellers er de jo veldig vakre hunder, spesielt de med pels! Jeg synes de nakne bare blir penere og penere jo mer jeg ser på dem. Det som ikke appellerer med de nakne er at de må ha klær på seg.
Dette er som sagt MIN erfaring med rasen og andre kan ha opplevd rasen veldig annerledes :-)
Så om du vurderer Chinese Crested med eller uten pels, så håper jeg dette var til hjelp!
Om nøyaktig 8 dager skal jeg hente denne jenta. Jeg er heldig, jeg.
Jeg drømte forresten om henne i natt! Og det var en helt forferdelig drøm. Jeg drømte at jeg bare stuet henne inne i et bur på rommet, og så glemte jeg henne helt bort - så når jeg kom tilbake flere timer senere hadde hun tisset over hele rommet. Jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg ikke trodde det var sant, jeg tror jeg drømte mine foreldres VERSTE scenario.
De har jo ikke hatt så veeeldig sansen for at jeg skal skaffe meg hund nå, men jeg har overbevist dem om at dette er noe jeg er ansvarlig nok til å takle selv - dessuten har jeg ønsket meg en hund hele livet og har gode grunner for å skaffe meg en hund.
Jeg er overbevist om at livet mitt kommer til å være av mye større verdi etter at jeg har hentet henne. Hun kommer til å bli min diamant.
Jeg valgte Chinese Crested Powder Puff av flere grunner;
- De er lettrente, prioriterer eier og hengivne hunder
- Røyter ikke og har en grei pels å stelle
- Små, lett å ta med seg overalt. Uten å være "veskehund"!
- Billig nok i drift for meg som er en fattig student snart
- Veldig aktuell for agility og lydighet
Det jeg alltid har, og alltid vil ønske meg - er en rottweiler. Jeg liker både utseendet, størrelsen og deres rolige vesen. Jeg kommer til å skaffe meg en rottweiler-valp når jeg har økonomi og nok erfaring til det. En rottweiler passet rett og slett ikke inn i livet mitt nå, ikke enda.
Photo//weheartit.com
Jeg har også innsett i det siste hvor lideskapelig opptatt jeg er av lydighet og å få en hund til å gjøre det du vil den skal gjøre. Jeg synes tanken om å være snill mot en hund, å være dens mester, lærer og forelder - for så å få den til å høre på deg å gjøre noe frivillig - er veldig romantisk og flott. Når jeg ser en hund, tenker jeg alt annet enn arbeid. Jeg kunne lett brukt all min fritid - hver eneste dag - på å trene hunder. Noen ganger tenker jeg at jeg kommer til å slite ut lille Ylva, fordi jeg kommer til å være så ivrig. Jeg vet selvfølgelig å ikke slite henne ut som valp, men jeg vet det blir vanskelig for meg å måtte beherske meg siden jeg har så lyst til å jobbe med henne! :-)
Jeg har også funnet ut at jeg kommer til å kjøpe meg en Border Collie eller BC-blanding en gang i livet. Enten en ren BC-valp fra oppdretter eller ta i mot en omplasseringshund. Det er fordi jeg vil ha en ekstra smart hund som jeg kan jobbe videre på når jeg føler jeg er klar for enda en hund!
photo//weheartit
Bortsett fra disse to vil jeg veldig gjerne eie en Boston Terrier, en Shar Pei og en Mastiff! Jeg elsker store hunder, men kommer som sagt ikke til å skaffe meg noen før bosituasjonen min og økonomien min strekker til. En skikkelig engelsk mastiff hadde gjort seg i sofaen tror jeg! ;-) De er jo kjent for å være skikkelig sofa-griser...
photo//google.com
Jeg må si jeg drømmer om mange veldig forskjellige raser!
Hvilke hunderaser drømmer du om?
19, Fræna
